20. april 2024
Det finnes ikke noe mer amerikansk enn en muskelbil, det må i så fall være en muskelsykkel. Hvordan står den klassiske muskelbilen seg mot den moderne muskelsykkelen? Undertegnede dro på et røykfylt korstog med frilanser Kenneth for å svare på dette spørsmålet.
Kan to hjul overhodet sammenlignes med fire? Ja da. De bygger jo på det samme konseptet, og også bruksområdet kan være det samme. Den viktigste ingrediensen er motoren, som i begge tilfellene er overdrevet stor og unødig effektiv.
Ikke noe for beskjedne førere
Istedenfor bare å ta føreren fra punkt A til punkt B, legges det her vekt på et ønske om å synes – verken bil eller sykkel er ment for en beskjeden fører. De vekker oppmerksomhet uansett hvor en kjører, det kan vi skrive under på. Dessuten passer de begge bra til å markere revir, som oftest med svarte streker, eller ved å dekke nærområdet med tykk røyk når føreren får et innfall. Ved rødt lys tolkes de automatisk som en innbydelse til dragracing. Høres det moro ut? Det synes vi også.
Vil du abonnere på Bike? Trykk her for en enkel registrering.
Bilene representeres i denne duellen av en Pontiac GTO fra 1970, som vi fikk låne av en av våre lesere. Motortypen er velkjent for alle, motorvolumet er på cirka 6,5 liter.
Utfordrer fra tohjulsverdenen er Victory Judge, som ifølge produsenten er en hyllest til nettopp muskelbilen, og spesielt til Pontiac GTO Judge. Og vi kjenner alle til motortypen, antallet kubikk er her på 1 731.
Den første muskelbilen – høy effekt og lav pris
Pontiac GTO er generelt sett som den første muskelbilen, og den la grunnlaget for hele segmentet. Modellen så dagens lys i 1964 som gateregistert racer, og tiltalte først og fremst unge hot rod-inspirerte førere. Ideen var enkel; høy effekt og lav pris. Ikke noe annet spilte noen rolle.
Mot denne bakgrunnen føles det merkelig at John DeLorean, den gang sjefdesigner hos Pontiac, ville gi modellen navnet GTO etter Ferrari 250 GTO. Ti år tidligere ble den nemlig produsert kun for racing. Til og med modellbetegnelsen antyder dette; Gran Turismo Omologato – homologert GT. Men nå er vi inne på et sidespor.
GTO ble presentert som spesialmodell av Pontiac Tempest, og dette var en smart måte å unngå produsentens retningslinjer om maksimalt motorvolum på visse chassistyper. Den ble umiddelbart en suksess, og snart hadde alle amerikanske produsenter en tilsvarende modell i sortimentet.
GTO Judge ble presentert i 1969 som konkurrent til Plymouth Road Runner. Samtidig vendte GTO tilbake til sine røtter i en viss grad. Road Runner var en rimelig modell for raske tider på kvartmila, og dette var også Pontiacs tanke med Judge. I 1970 (modellåret for vår testbil) fikk GTO en facelift som innebar blant annet en ny front.
For å være nøyaktig er vår testbil egentlig ikke en Judge, selv om ekstrautstyret i praksis tilsvarer en slik. Da bilen var ny, ble den for eksempel utstyrt med mer sportslig fjæring, skivebrems foran, differensialsperre og close ratio-girkasse. Ram air-luftrenser og turteller oppå panseret var utstyr som ikke ble valgt till bilen. Det som ikke engang ble tilbudt som ekstrautstyr, var spoileren og dekalene som var unike særpreg.
Victory Judge – stor motor i kompakt pakke, men avviker litt fra muskelkonseptet
Men hvordan ter GTO seg mot sin hyllestmodell? Victory følger det velkjente mønsteret: en stor motor montert i en kompakt pakke. Judge har tilfeldigvis bare to hjul istedenfor fire, men det er jo ikke dårlig.
Judges utseende sies å være påvirket av muskelbiler, skjermene og tankens former, samt femeikersfelgene (en ren kopi av Jugdes originalfelger) fører tankene unektelig til begynnelsen av 70-tallet. Krom hører ikke hjemme på muskelkjøretøy, men svart er det desto mer av. Det brede styret er prikken over i-en.
Det er egentlig bare to faktorer hos Victory som er illojale mot det opprinnelige muskelkonseptet. For det første er ikke sykkelen spesielt billig (Vegas 8-Ball med lik motor er betydelig rimeligere). For det andre har ingeniørene helt klart også tenkt på noe annet enn bare kvartmilen. I år kom ABS-bremser som bryter med den tradisjonelle muskeltankegangen, men på testsykkelen fantes de ennå ikke.
Jeg har alltid beundret klassiske muskelbiler, men merkelig nok har jeg ikke hatt mulighet til å kjøre en før nå. ”Never meet your heroes,” sier en i USA, og slik har jeg også levd frem til nå.
Pontiac – massiv og maskulin motor, men chassis og bremseeffekt ikke stort å skryte av.
Jeg kan ikke fornekte at maskuliniteten får et boost av å få vri om nøkkelen på Pontiac GTO og høre de 350 bensinduftende hestekreftene boltre seg under panseret. Smilet blir bredere i samme takt som turtallet stiger. Og jeg kan bare smile når jeg gjør en burnout og ikke trenger å stresse med bremsene, for bilen står bom stille med spinnende dekk.
Stemningen blir imidlertid mer alvorlig når du begynner å kjøre på ordentlig. Det sportslige chassiset er nærmest en dårlig spøk, og ved vanlig byhastighet føles det som om bilen er på vei til å velte. Bremseeffekten er noe mellom komisk og kinkig, jeg tør ikke engang tenke på stopplengden fra toppfart. Styringen er fjærlett, men helt ufølsom. Det føles vanvittig, men ved kryss har jeg ingen anelse om hvor forhjulet peker. Hvis GTO er en typisk representant for klassen, hadde de som konkurrerte med muskelbiler på 60-70-tallet sikkert trengt en trillebår for å frakte sine edlere deler …
Men den har faktisk sine positive trekk. Clutchen er lett, og girkassen tydelig, men spaken svært langslaget. Effekten tar aldri slutt, og dessuten gir de potente old school-forgassermotorene sin egen spesielle aroma. Dere vet, den fine duften av analog bensinforsyning og en rik blanding. Ulempen er defintivt et voldsomt bensinforbruk uansett hvor forsiktig man behandler gasspedalen, og lengre strekninger på full gass tør vi ikke engang å tenke på.
Motorgangen til Judge ligner GTO, men finslipte kjøreegenskaper
Ideen med Victory Judge har vært å holde den så nær muskelideologien som mulig. Dagens lovverk stiller visse krav når det gjelder støy, eksos med mer, men til tross for dette ligner motorgangen til Judge ganske mye på bruset fra GTO. Eller det føles i det minste slik.
I tillegg til lyden har Freedom-twinnen en morsom og rampete karakter og et enormt moment, selv om registeret er ganske kort. Som GTO liker også Judge å dra på fra ultrarapid og lage svarte striper. Og produsere et herlig brøl, hvis føreren ønsker dette. Du kommer også raskt av gårde hvis det trengs – ved rødt trenger du ikke å krumme ryggen for andre førere.
Victory fortjener berømmelse for å ha avstått fra et bredt bakhjul som gir dårligere kjøreegenskaper. Litt atypisk for muskelmodeller har sykkelen regelrett finslipte kjøregenskaper – i det minste for en cruiser. Chassiset er fast, men balansert. Den korte fjæringsveien bak lar imidlertid føreren kjenne større humper og dumper på kroppen, og en unngår helst ujevnt underlag. Det eneste virkelig svake punktet er fothvilerne, som veldig tidlig tar i bakken – selv om dette også har med sykkeltypen å gjøre.
Bremsene ligner (dessverre) muskelforbildene
Om kjøreegenskapene bryter med den tradisjonelle muskeltankegangen, er dessverre bremsene svært likt forbildene. Enkelskiven på forbremsen føles underdimensjonert, og en må klemme inn hendelen skikkelig. At ufølsomheten også gjelder bakbremsen gjør det ikke akkurat lettere, men med den forskjell at det er veldig lett ufrivillig å låse dekket. Heldigvis er ABS nå standard.
Muskeltematikken merker du også på girkasse og clutch. Det kreves nemlig muskler for å håndtere clutchen. Kassen fungerer bra, men girskiftet akkompagneres av en stilriktig klonkelyd. Det korte registeret gjør dessuten at en må gire overraskende mye.
Fothvilerne har fått en relativt sentral plassering, styret er montert langt fremme, og dette gjør at kjørestillingen blir foroverlent uten å ligne en foldekniv – når jeg har vent meg til det, fungerer dette bra. Raske kursendringer krever at jeg lener meg veldig mye forover, men sykkelen er stort sett svært lett å håndtere.
Victoryen selvfølgelig vinner, men ville ikke eksistert uten GTO.
Den selvfølgelige vinneren i denne duellen er Victoryen. Produsenten har klart å ta det beste fra muskelideologien, og har skapt en sykkel som kombinerer alle de bra elementene fra forbildet og utelater det dårlige. Følelsen bak styret er akkurat som bak rattet i GTO, og som hos den amerikanske muskelbilen tiltrekker Judge seg beundrende blikk. I tillegg kan du skaffe deg din egen Jugde for fra 233 000 kroner, mens en velholdt GTO kommer på en god del mer.
Men til tross for dette står vi i giv akt for GTO. Uten bilen ville heller ikke Victory Judge eksistert. Og når det gjelder Judge og GTO, er det først og fremst et spørsmål om vibber. Føler du at du vil ha en muskelbil, skal du skaffe deg en. Men vi er tross alt et motorsykkelmagasin.
Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nummer 5 2015.
Vil du abonnere på Bike? Trykk her for en enkel registrering.
Tekst Petri Suuronen Foto Valtteri Nygren
