Keiseren er ikke lenger naken

Jo da, det er dem som fnyser av nye dekalkit, og som mener at alt som ikke gjør deg raskere er sløsing. «Hva skal du med nye dekaler når du likevel bare hiver fra deg sykkelen i en steinrøys?» Det er et visst poeng i dette, men det blir omtrent som bare å ha ett par jeans, ett par sko, en t-skjorte og så videre. Forandring fryder, og sykkelen har vært så shabby at det virkelig var behov for dette. Ny plast er riktignok ikke fullt så ny lenger, men det er en veldig god følelse når en sykkel som snart er fire år gammel får en ansiktsløftning. 
Dekalene skal settes på denne uken. Tror det kan bli veldig pent.

Bruddene var jo litt kompliserte, men nå begynner jeg å kunne gripe rundt ting, så forhåpentligvis kan jeg snart begynne å kjøre igjen. Kompisen min, som også skadet seg, er allerede tilbake i salen, og jeg vil jo ikke bli akterutseilt … Forhåpentligvis kan jeg begynne å trene styrken i grepet allerede neste uke, bevegeligheten er jo slik at jeg nesten kan knyte hånden. Jeg brakk jo den venstre, så denne gangen kunne jeg virkelig ønsket meg en Rekluse-clutch.

Men før jeg begynner å kjøre, blir det i hvert fall litt mer kondisjonstrening. Jeg har begynt å løpe igjen. Føler at treningsoppholdet har vært altfor langt. Jeg kan bare forestille meg hvor rusten jeg kommer til å være når jeg begynner å kjøre enduro igjen. Er jo treg i starten allerede, og nå kommer jeg nærmest til å stå stille. Men en blir ikke bedre av å sitte hjemme og sture; det er bare å starte på nytt. Flere rapporter følger!