Røff og mørk enduro i Mullhyttan

Lekebergskåsan kjøres i Mullhyttan ved Örebro. Dette var det første racet jeg prøvde å kjøre med LED-lys. Jeg vraket min gamle 35 W xenon, siden jeg synes den drar i overkant mye batteri. Jeg kjører helst med batteripakke, og tenkte at to lykter med sju LED hver burde funke, en på hjelmen og en på sykkelen. Men helvete heller, den ene lykten sloknet etter et kvarter, og med bare en på hjelmen ble det altfor lite lys. Slik går det når man er gjerrig. Nå er flere pærer bestilt slik at jeg slipper å bli like mørkredd fremover. Lys er viktig!

Det blir også en god del mekking etter denne konkurransen. Jeg krasjet skikkelig allerede på tredje etappe slik at skruen til styrefestet ble skjev, ødela returwiren til gassen, og knekte en radiatorvinge. Hva annet som er ødelagt tør jeg ikke tenke på, men det viser seg sikkert når gjørma er vasket bort. Jeg klarte i det minste å fullføre. That’s life.

I tillegg kan jeg konstatere at en Kåsa er mye mer krevende enn vanlig enduro. Eller er jeg bare for dårlig trent? Underarmene føles som om de har kjørt en dobbel GGN. Etter racet ble det en gedigen kebabrull som nærmest la kroppen i koma. Men moro var det, og jeg kommer garantert til å kjøre Lekebergskåsan igjen neste år.  Kjempemorsomt løp, bra organisert. Mer trening og mer lys – det er det som må til i 2016.

Ganske tankevekkende at vi ble så slitne under dette korte løpet, med bare tre timer effektiv kjøretid og mangel på skikkelige gjørmehull, når en i Novemberkåsan kjører i opptil ti-elleve timer …

I tillegg til oss mosjonister var det et knippe virkelig raske svenske førere på plass for å teste formen foran Novemberkåsan. Johan Edlund vant foran Pontus Skog, som igjen endte foran Oliver Nelson på tredjeplass. Skal bli spennende å se disse i Uddevalla 28.-29. november.