Nå er det nok, nå gir jeg opp!

Jeg hadde det på følelsen da jeg kikket ut gjennom vinduet på søndag. Det kom til å bli en strabasiøs jobbreise i går.

Og ganske riktig. Til å begynne med hadde tenningslåsen frosset, til tross for den smarte modifiseringen jeg gjorde forleden. Da jeg først fikk tint den, noe som i det minste går fortere enn før, var startbryteren og chokewiren også stivfrosne. Sukk. Da disse også var tint – varmluftspistol er en bra oppfinnelse – oppdaget jeg at gassen også var frosset. Ikke bare hendelen, men også nede ved spjeldhuset (det sitter en slags mekanisk innretning der med diverse ledninger og linker).

Etter dette startet Ducatien snilt og pent. Ellers er det nesten komisk at det en kunne mistenke var det største problemet ved å kjøre Monsteret om vinteren, har vist seg å være den minste bekymringen.

Med sykkelen godt og vel varmkjørt fikk jeg ikke tent lyset (og gjett hvorfor!) Da jeg så først skulle kjøre, hadde den sabla motorsykkelen frosset fast i bakken, og det er faktisk første gang. Litt rusing med v-twinnen fikk løsnet den fra isens grep – av en eller annen merkelig grunn var den helt eksponerte tørrclutchen ikke frosset. Dette hadde imidlertid bakbremsen gjort. Bremsene foran fungerte, men tregt. Det tok noen sekunder før de reagerte etter at jeg slapp opp hendelen.

Det har jo snødd en god del de seneste dagene, og føret kan vel best beskrives som ikke optimalt. Å kjøre til jobben føltes litt som en miks av å kjøre i løs sand og å kjøre wakeboard – en grei følelse når du er på Omaha Beach i Normandie, men ikke på E18 sørover sammen med en halv million bilister. Spesielt når en prøver å lære seg å bremse med clutchen uten verken å havne i baken på en leddbuss eller få århundrets bakhjulsslipp.

Nå var det imidlertid ikke bare jeg som hadde det litt tøft på vei til jobben. Bilenes vindusviskere veivet som en dirigentens taktstokk, setevarmerne og defrosterne sto på maks, og de som ikke hadde rattvarmer, var tvunget til å kjøre med hansker på. Og alle vet jo hvor slitsomt det er å være på Facebook med smartphone når en har på seg tykke hansker. Akk, ja … 

Både motorsykkel og fører var skjønt enige om at de tre reisemilene til jobben var mer enn nok, og derfor trillet begge med glede ned i redaksjonsgarasjen. Vel nede i garasjen følte jeg at dette var siste gangen. Nå får det være slutt på disse dumhetene. Ikke en eneste j … natt til uten overtrekk på motorsykkelen!