Kjedebrudd og kameratskap

Kveldstreningen med endurosykkelen startet veldig bra. Det er ikke skikkelig vinter, men bakken er i hvert fall frossen, og det har kommet litt hvit puddersnø. Lyktenes lyskjegler danset mellom trærne, tempoet var høyt, og så fort vi stoppet, oppsto det en dampsky rundt oss. Vi var de tre musketerer på flukt fra TV-sendingene, og kvelden så ut til å bli helt topp.

Men Mr. Murphy legger seg ikke tidlig på torsdager. Plutselig kom det et smell, motorkreftene forsvant, og jeg dro clutchen lynraskt inn. Kjedebrudd …

Kjedet rakk å slynge seg sirlig rundt fordrevet og lot seg ikke rikke med håndkraft. Og selv om jeg hadde fått til dette, hadde jeg ikke med meg ekstra kjedelås på treningen. Det burde jeg kanskje ha tenkt på ved slike anledninger … I hvert fall i går.

Det var ikke noen opsjon å taue med seg sykkelen der vi sto. Isteden måtte vi få dyttet den opp til nærmeste grusvei. Du kan tro at en KTM 350 EXC-F ikke veier så mye, det gjør den heller ikke normalt sett. Men hvis du fjerner en aldri så liten kjedelås, kan jeg skrive under på at den blir forbannet tung. Og hvis du tror at det er slitsomt å kjøre enduro, er det enda mer krevende å dytte en endurosykkel oppover en steinete skråning …

Min kompis Mats hjalp meg med å dra sykkelen opp på grusveien. Pulsen min var nå nærmere 200, og det var synd at jeg ikke hadde pulsklokke på meg. Det hadde jo vært gøy å få en maksverdi – for makspuls var det sikkert. Mats syntes i hvert fall at jeg peste som en fødende kvinne. Mens Mats halte og dro, kjørte Stefan de andre to syklene opp på grusveien i tur og orden. En drøy halvtime senere kunne vi i hvert fall begynne å få elendigheten inn i bussen.

Det ble en begivenhetsrik og pulsforhøyende stund i skogen, men ikke helt etter planen. Det er imidlertid i slike stunder du kan være glad for å ha med deg vennene dine. Kjedebrudd setter kameratskapet på prøve!