27. april 2024
Rushmore er Harleys store prosjekt som etter et tusentalls intervjuer av motorsyklister resulterte i en av produsentens største nyheter i løpet av 2000-tallet, nye Street.
Ifølge Rushmore har en ny generasjon motorsyklister kommet på banen, og de vil ikke ha glinsende krom og flagrende lærfrynser. De har etterspurt en motorsykkel for bykjøring, med det Harley selv kaller ”Dark Custom-sjel” og en mer minimalistisk design.
To modeller med en helt ny retning
Street 750 og lillebror Street 500 ble presentert på EICMA i fjor etter flere måneder med rykter. De representerer en helt ny retning for Harley, og en vilje til å fange opp unge førere. Hvem kunne da være bedre egnet til å prøvekjøre enn redaksjonens yngstemann?
Lanseringen er lagt til Madrid. Harley vil gi oss mulighet til å kjøre nyheten der den hører hjemme, i en pulserende hovedstad. Og faktum er at jeg under lanseringen føler meg truffet, for mange av de punktene unge førere verden over har pekt ut som viktige kan jeg identifisere meg sterkt med.
Ikke spesielt høylydt, men et kjølig og behagelig førermiljø
Motoren kalles Revolution X, og starter brummingen ved å trykke på en bryter. Lyden lager ekko mot veggene på hotellgarasjen, jeg legger i førstegir og slipper ut clutchen. Lyden har den karakteristiske V-twinsangen, men en spesielt høylydt motorsykkel er den ikke.
Den som vil ha mer lyd fra Street 750 må kikke i H-Ds tilbehørskatalog, som skal presenteres i forbindelse med at modellen kommer til forhandlerne. Harley har mye fokus på mulighetene til å bygge om og modifisere motorsykkelen – å gjøre den til eierens egen og særpregede utgave.
Vi kaster oss rett ut i Madrid-trafikken. Street er sammen med V-Rod alene om å ha en helt væskekjølt motor. Det hjelper til med å holde motortemperaturen nede under start-stopp-kjøring, og dette bidrar igjen til et kjøligere og dermed triveligere førermiljø.
Enkle løsninger gjør jobben
Førerposisjonen er oppreist, og salhøyden lave 709 millimeter. Styret er bredt og høyt plassert, men det er ikke noe problem å kjøre mellom de spanske bilistene i køene. Den enkle instrumenteringen har hastigheten i fokus, men mangler turteller. Brytere og hendler er av den enklere typen, men de gjør jobben.
Ved rødt lys merker du at frigiret er vanskelig å finne. Det er noe lettere når du triller. Fra stillestående skjer det også flere ganger at jeg slår opp fothvilerne når jeg gasser ivei og løfter føttene opp fra asfalten. Fothvilerne er ikke selvfjærende, og jeg må tråkke dem ned igjen for egen maskin. Ikke noe stort problem i seg selv, men en indikasjon på hvor H-D har valgt å spare penger.
Gassresponsen er myk, og det samme gjelder motorens effektkurve. Også støtdemperne er nesten i overkant myke. Dette er komfortabelt i bytrafikken uten å straffe seg altfor mye langs landeveien.
I lav fart er Street 750 svært lettstyrt, nesten vinglete. I andre hastigheter oppleves den dog som stabil.
Komfortabel sett bort fra manglende vindbeskyttelse
Vi legger byen bak oss og forsvinner ut på motorveien. Effekten er tilstrekkelig, og det er lett å henge med i det tidvis høye tempoet. Allerede ved 100 begynner det dog å bli på tide å henge seg fast i styret, for vindbeskyttelsen er ikke helt overraskende fraværende.
Bortsett fra mangelen på vindbeskyttelse er Street en komfortabel motorsykkel. Salen er myk, og til tross for mine 190 centimeter føles ikke førerposisjonen spesielt anstrengende eller trang.
Etter motorveietappen går ferden mot smale landeveier. Her avslører vi et av de større problemene med ytelsen. I tillegg til at bremsene mangler ABS, er forbremsen ikke spesielt bra. Den mangler bitt, og til tross for myk forgaffel viser ikke Harleyen tendenser til å dykke ved kraftig bremsing.
Bakkeklaringen er godkjent, og det første som tar nedi er de fleksible fothvilerne.
Vi stanser ved en lokal kafé og bestiller café con leche til hele teamet. Jeg stiller meg opp og gransker Harleys våpen i kampen om ungdommene nærmere.
Blandet kvalitetsinntrykk, men moderat pris veier opp for dette
Kvalitetsinntrykket er blandet. Flere av de utseendemessige detaljene har et høyt nivå, mye takket være materialvalget (metall). Harley har, i tillegg til sine tradisjonelle designtrekk, blitt inspirert av sin første kaféracer – 1977-utgaven av XLCR Café Racer. Men enkelte komponenter, for eksempel styrekrone og bremsekaliper, virker som om de stammer fra et gammelt restparti.
Samtidig er det ikke noe jeg legger altfor mye vekt på. Prisen er ikke klar ennå, men hvis ryktene stemmer og den lander på et relativt moderat nivå, bør det få Street til å føles som et svært bra kjøp. Både for jenter i Oslo og gutter i New Delhi som vil trille langs Karl Johan eller den indiske utgaven i salen på deres første Harley.
Artikkelen sto første gang i Bike nr. 6 2014
Tekst: Jonathan Balsvik Foto: H-D
