Harley-Davidson XL 883 N Iron Yamaha XV 950  Bolt

Cruiserklassen, spesielt blant de mindre modellene, har Harley-Davidson lenge fått herske uforstyrret. Til tross for at flere konkurrerende modeller i det minste har oppnådd en viss kultstatus, har ingen klart å skyve H-D ned fra tronen. Nå kommer dog en ny utfordrer fra den oppadgående solens land.

Nesten identiske teknisk sett
I det røde ringhjørnet står mesteren på 255 kilo, Harley-Davidson XL 883 R Iron, en basismodell uten noe ekstra dilldall. To hjul, en luftkjølt V-twin på 833 kubikk, og fem gir.

Før var Sportster 883 kjent som en rå sykkel for tøffe karer, og det stemmer også i dag, til tross for at det er den minste modellen (frem til Street 750 slippes til kundene) i H-Ds modellprogram. For mange er 883 også den første Harleyen.

Begrepet Sportster er nesten like gammelt som produsenten selv konseptet ble lansert allerede i 1957. Ingeniørene i Milwaukee har altså rukket å finslipe modellen ordentlig. Noen nyheter finnes dog i 2014 – ABS-bremser og nøkkelløs tenning.

I det blå hjørnet av ringen finner vi utfordreren, Yamaha XV 950, som veier 247 kilo. Modellen ble lansert til i år, og ved første blikk virker det som Yamaha har løst problemene som andre H-D-konkurrenter har hatt – mer trenger ikke å bety bedre. Den enkle Yamahaen er så til forveksling lik en lett modifisert Sportster at det burde være lett å lure en uerfaren.

Teknisk sett er modellene nesten identiske, Yamahaen har en V-twin på 942 kubikk, 5 gir og ikke mye mer. Dessuten skal modellen være tilpasset ombygging, og mange pene bygg er blitt presentert, først og fremst Yamahas egne signert Roland Sands Design.

Nesten inhabil testfører denne gangen
Med på duellen er Kenneth Lehtola . Han ser på verden gjennom Harleys hvit-oransje-svarte briller, og dette gjør ham både til en ekstremt egnet og en ekstremt uegnet testfører. Jeg får ganske enkelt dra nytte av hans kunnskaper og sile vekk det verste av Harley-lovprisningene.

Vi kjørte på både små og større landeveier, samt inne i byen, for å få et realistisk bilde av syklene i deres tiltenkte bruksområde. Visst kan du overleve en motorveietappe, og til og med en og annen langtur på en hvilken som helst av disse to, men det er ikke det verken Yamaha eller H-D har tenkt med modellene.

Vår vurdering av Sporster:
Sportsteren starter med et brak som på H-D-typisk måte river i hele sykkelen, men gangen roer seg snart. Motorsykkelen vibrerer dog en del på tomgang. Clutchen er litt tung, men lettdosert, og første går i med et klonk når du tramper på girpedalen. Enkelte kan kritisere kassen for manglende følsomhet, men jeg mener råheten skaper en spesiell opplevelse som passer til sykkelen.

Denne følelsen forblir der når sykkelen triller ivei. Ikke fordi det finnes uendelige krefter, spesielt på lavt turtall er momentet ganske svakt, men ytelsen er helt klart tilstrekkelig. Sykkelen vibrerer også ved kjøring, men det er ikke forstyrrende. Det gir tvert imot litt karakter.

Kjørestillingen føles naturlig sett bort fra at styret er ganske smalt. Det virker dog ikke som Kenneth lar seg forstyrre. Dessuten er det ikke spesielt mye plass til hendene mellom styret og de lavtmonterte speilene, som ellers ikke bidrar spesielt mye til sikten. Salen er derimot komfortabel, men en smule glatt.

Fjæringen i H-D-en passer godt til bruksområdet, men det kan være bra å sikte til side for de verste hullene i veien. Fjæringsveien er dog tilstrekkelig lang til ikke å forårsake et hastebesøk hos kiropraktor hvis du treffer et hull.

Harleyen er relativt tung, men smal, og dette gjør at den føles kompakt og lettkontrollert. Bremsene er derimot ikke spesielt morsomme, for både for og bakbremsen krever veldig mye krefter, og dette gjør dem ufølsomme. Derfor er ABS en kjærkommen oppdatering. De har dog bra bitt hvis du klemmer skikkelig rundt håndtaket.

Harleyen har en hel del små detaljer som vi gjerne hadde sett også hos flere andre motorsykler. En av disse er den nøkkelfrie tenningen, en svært bra finesse. I det minste om en ikke bytter sykkel hele tiden. Personlig liker jeg også den uvanlige blinklysløsningen med tre knapper og automatisk avstengning. Best av alt er Harley-Davidsons gamle favoritt, sidestøtten som låser seg ved hjelp av sykkelens vekt.

Vår vurdering av Bolt (med motor, ikke han som løper fort, men den på to hjul):
Når du setter deg overskrevs på Yamahaen, er den største direkte forskjellen den lave salhøyden, 690  istedenfor 735 millimeter.

Twinnen starter mykere, men har som Harleyen en litt vibrerende tomgang. Yamaha har konsentrert seg om å skape de ”rette” vibrasjonene ved å avskaffe balanseakselen. Dessuten er motoren montert rett i rammen uten isolerende gummiforinger. Resultatet er svært vellykket – sykkelen vibrerer, men ikke slik at det forstyrrer. Det understreker tvert imot den gode følelsen.

Momentet er bra helt fra bunnen, og ytelsen holder utmerket for cruising i høyere tempo. Men til tross for at Yamaha-motoren er den sterkeste av de to, mangler vi det lille ekstra trøkket på topp. Innsprøytningen er også litt rykkete på lavt turtall, men ellers fungerer den som den skal.

Girkassen er mer sivilisert enn hos Harleyen, og clutchen lettere. Følelsen i både gir- og clutchhendel er imidlertid mer diffus.

Kenneth, som er litt kortere enn undertegnede, har ingen synspunkter på Yamahaens kjørestilling. Men med mine 185 centimeter kunne jeg trenge litt mer plass til beina, enten med en høyere sal eller fremflyttede fothvilere.

Salen er ellers bra utformet, men tynn, derav den lave salhøyden. Kombinert med fast fjæring gjør dette at du bør se opp for ujevnheter i veien.

Yamahaen er veldesignet når det gjelder veiegenskapene. Sykkelen føles trygg og har en forutsigbar oppførsel. Svinghastigheten påvirkes mest av at fothvilerne lett skraper i bakken. Til tross for at vekten er nesten identisk med Harleyen, føles Yamahaen mye lettere og er også mer lettstyrt.

Bremsene er bedre enn på Sportster, først og fremst har de bedre følelse selv om forbremsen krever mye krefter. Til forskjell fra Harleyen er Yamahaens speil veldig funksjonelle til tross for vibrasjonene.

I utgangspunktet dødt løp
Matchen er ekstremt jevn, og begge syklene gjør jobben veldig bra. Å påstå at den ene er bedre enn den andre rent objektivt, er nesten umulig uten å foreta en ordentlig test komplett med målerdata, og som (nesten) alltid i våre dueller handler det om personlige preferanser, hva akkurat du er ute etter hos en motorsykkel.

Også på andre punkter, som personlige bygg, er de nesten like. Ettermarkedet til Harley er i prinsippet uendelig, og når det gjelder Bolt, kommer tilbudet til å eksplodere innen kort tid. Allerede nå tilbyr Yamaha mengder av tilbehør, og enda mer kommer.

Ny trend eller sikkert kort – valget er ditt!
Begge er altså temmelig bra, men kan en cover være bedre enn originalversjonen? For faktum er at den største forskjellen her er nettopp merket, og i dette segmentet kan det ofte være av stor betydning.Til tross for at Yamahaen er en seriøs utfordrer, føles likevel Harleyen som en mer fristende modell, for det meste takket være at Sportster er en levende legende.

Men Bolt kan også oppnå kultstatus, for det er en lekker modell som har alle forutsetninger. Spørsmålet er om du vil være først med en ny trend eller om du skal satse på et sikkert  kort?
 
Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 6 2014
Tekst Petri Suuronen Foto Valtteri Nygren