Forbannede beinbiter og slappe muskler!

Et brudd er ikke så mye å henge seg opp i. Slikt må en regne med innimellom, spesielt med tanke på at det innimellom virker som om skjelettet mitt er av glass. Jeg fikk spiralbrudd på to bein i venstre hånd i slutten av mai. Husker at jeg på akuttmottaket satt og regnet ut når jeg kunne begynne å kjøre igjen. Tre uker? Fire? Men det var litt vel optimistisk.

Jeg begynte å kjøre igjen i slutten av juli, to måneder senere. Hentet ut min nye KTM 350 EXC-F Six Days og startet rehabiliteringskjørning. Kjørte et knippe dager i slutten av ferien, som fikk et endurofokus. Herjet i Karlskoga-banene Tolen, Öfalla og Kilsta, fortsatte ned til Karlsborg på en liten utflukt med kompis Linus, kjørte fartspass på de vanvittig raske banene i Laxå og Hallsberg, fant en ny bane i Kristinehamn, og klemte inn enda en skogstur med en kompis som nettopp har sett lyset og kjøpt seg en endurosykkel. Det ble en herlig endurouke!

Totalt ble det godt og vel 16 timer den første uken, og selv om jeg ble veldig sliten i hånden, tenkte jeg at «musklene kommer nok tilbake snart». Men nå, omtrent fire uker senere, begynner jeg å innse at det kanskje ville være bra å sjekke dette på nytt. Fingrene er fortsatt krokete, og jeg blir veldig sliten i hånden allerede etter en time. Er det vått og steinete slik at jeg jobber mer med clutchen, fantaserer jeg om å skaffe meg en Rekluse allerede etter en halvtime.

Jeg fikk en liten nedtur etter å ha pratet med rehabiliteringslegen på telefonen i dag. «Ja, det kan jo ta opptil et halvt eller ett år å få styrken tilbake.» Takk for den. De fire ukene jeg satt på akuttmottaket og la planer, virker å bli fire måneder. Det tar sykt lang tid. Men det er vel bare å gjøre det beste ut av situasjonen og prøve å kjøre enda mer.