20. april 2024
Caroline hadde kjørt to runder under warm up, solen skinte, og hun var allerede nede på helgens bestetid. Hun lå på sjettegiret i rundt 240 km/t da hun grep bremsen, men ingen ting skjedde. Etter det ble alt svart.
Mandag formiddag våknet hun på et sykehus i Altantic City, med slanger i halsen og pustehjelp. Trener Jason Pridmore holdt henne i hånden, mens vennene Nick og Elizabeth satt ved siden av sengen. Tårene rant, både av redsel og glede. Caroline klarte ikke å snakke, men fikk fortalt at hun ikke hadde hatt bremser ved hjelp av penn og papir.
– Jeg har sett førere miste bremsene tidligere, og tanken har slått meg – hvordan hadde jeg reagert hvis det hadde hendt meg? Hadde jeg klart å reagere i det hele tatt? En video fra krasjen viser at jeg gjorde alt rett. Hadde jeg forpliktet meg til svingen som gikk til høyre, hadde jeg kjørt ned føreren som lå foran meg. Hadde jeg fortsatt sittet på sykkelen da jeg traff dekkbarriere og air fence i den hastigheten, så hadde jeg kanskje ikke vært her i dag. Jeg visste jeg måtte krasje sykkelen og skrubbe av fart, så jeg kjørte sykkelen ut i gresset på venstre side, fikk avstand mellom meg og sykkelen. Som flaks var, traff sykkelen dekkstabelen først, noe som gjorde at da jeg traff dekkstabelen, var den allerede i bevegelse bort fra meg. Jeg var utrolig heldig, forteller Caroline.
Lunger og hode hadde fått seg en såpass stor smell at luftambulanse ble tilkalt. På sykehuset konstaterte man forslåtte og hovne lunger, knekt krageben, to knekte ryggvirvler, samt en forslått kropp. Senere fikk Caroline beskjed om en knusningsskade i kneet og en knekk i utvendig leggbein.
– Ryggen har gjort at jeg mer eller mindre har vært sengeliggende frem til nå. Forrige uke fikk jeg operert inn en plate på kragebenet, som ikke ville gro, så jeg må ta det rolig noen uker til før jeg kan begynne opptrening, fortsetter Caroline.
– Nå har jeg vært involvert i to store ulykker hvor ingen av dem har vært min skyld. I 2013 var det en massekrasj i starten av et race, hvor jeg ble kjørt ned bakfra, denne gangen var det menneskelig svikt som gjorde at jeg ikke hadde bremser. Alle som kjører roadracing vet at det er risiko involvert, men dette skal ikke skje. Jeg føler meg utrolig heldig som ikke har pådratt meg større og mer permanente skader, samtidig som jeg føler meg som verdens største ulykkesfugl.
Caroline har ikke tenkt å gi seg, og hun ser frem til 2018-sesongen. Hun takker for all hjelp og støtte, dette har vært svært viktig i en vanskelig tid.
Bildene er levert av teamet.
