Blogg: Veien til Tanger

Men DETTE var turistifisert; €7 for parkering, €13 i inngang, €9 for kongens park, €10 for gruppetur til noen av de
avstengte delene, osv., osv…

Rundt omkring på anlegget sto det ingen informasjon av noe slag, da man var ment å leie små guidemaskiner til den nette sum av €12.

Det var smekk fullt av folk overalt og i det hele tatt veldig stressende å følge løyper som var lagt opp for enhver bevegelse, samt at svært mye av anlegget som nevnt var avstengt.

Pengemaskin
Endelig fremme i plasset, fant jeg ut at alle bildene som florerer rundt omkring er tatt med filter. Det er IKKE gyllent skjær i takhvelvingene. Arkitekturen er fantastisk, og utsmykkingene av en annen verden – for all del – men Alhambra er ikke som lokkebildene viser. Det er en pengemaskin.

Velstriglet, kjølig og ikke spesielt trivelig. Men jeg nøt allikevel å endelig se dette grandiose stedet, og tømte batteriet på kameraet fullstendig.

Jeg hadde trodd et så stort sted ville ta svært lang tid, men etter fem timer var det nok. Jeg lengtet etter å nå Marokko, og sadlet igjen trofaste Astrid.

Raka vægen sørover, langs fantastiske motorveianlegg og milevis med 4% eller mer nedover mot kysten. Igjen steg temperaturen og jeg kunne nesten lukte Tanger i min iver.

Strev
Jeg kom til Algeciras omtrent samtidig som solen gikk ned, og hadde et svare strev med å finne billetter til Tanger,
men tålmodighet betaler seg; €40 for overfarten, med avgang klokken 21:00

Og det var VELDIG viktig at man var der minst tredve minutter før tiden, for ting skulle skje fort.

Førti minutter før avgang sto jeg klar. Tyve minutter senere ankom det en ferge, og et sant kaos utspilte seg foran meg. Ingen så ut til å ha en plan for noenting, alle kjeftet på alle, og tilhengere uten trekkvogn ble dratt av og på fergen. Og det hele tok VELDIG lang tid. Ett kvarter etter at fergen skulle gått begynte det å se ut som at vi kunne få kjøre ombord, da en kar kom for å se på billettene.
Han smilte bredt, og pekte på en ferge som sakte nærmet seg bryggen… DET var min ferge!

Kaos
Omtrent en time etter avgangstid begynte et enda verre kaos fra rett ferge, og vi var til slutt ombord. Til en kar jeg snakket med sin store glede var vi BARE to og en halv time forsinket. Jeg begynte å forstå at tid er mer og mer relativt jo lenger sør man kommer…

Fergen i seg selv tok bare halvannen time, og en ravende dritings lastebilsjåfør sto for underholdningen. En uhyre vennlig men bestemt politimann holdt han nogenlunde i tømmer, og utsiktene for videre kjøring for sjåføren var etter hva jeg ble fortalt heldigvis ganske små.

Ute på dekk så jeg fyrlyktene både i Spania og Marokko, og det slo meg hvor vanvittig smalt dette stredet er. Tankene mine gikk til stakkars utkommanderte ubåtsoldater på tysk side under krigen, der de som oftest forgjeves forsøkte å bryte de alliertes blokkade.

Så kunne jeg SE land. Jeg visste at jeg straks hadde kjørt min egen sykkel til et annet kontinent, og lykken var ubeskrivelig!!!

Grei skuring?
Vel framme på det nesten helt nye og velstriglete havneområdet for ferger til Tanger, trodde jeg det ville bli grei skuring til byen, etter at politiet ombord hadde registrert meg behørig og gitt meg nødvendig turistvisum og ID-nummer for oppholdet.

Ved avkjøring fra fergen ble pass kontrollert igjen. Fortsatt svært høflig og hyggelig, og jeg kjørte videre i tre hundre meter før atter en kontroll. På dette tidspunktet var jeg ute av havneområdet, så jeg trodde jeg var klarert, men kjørte rett inn i en enda større kontrollpost, hvor ALLE ble stoppet, kjøretøyet skulle registreres, og jeg måtte til et par forskjellige kontorer for å registrere MEG igjen.

Heftig. Klokken var snart to på natten, og jeg passerte tre politikontroller til på min vei mot byen Tanger. Strengere enn noen andre grensekontroller jeg har sett, men så har jo ikke jeg sett så mye, da…

På veien til Tanger begynte det å hølje ned i bøttevis, og jeg begynte å FRYSE!

Kald, igjen
4000 km for å finne varme og tørt vær, og jeg sitter klissvåt og kald på sykkel i et land ingen forstår meg, det er midt på natten og jeg leter etter et sted å sove…

De fleste hotellene som var åpne var enten altfor dyre, fulle eller begge deler. Så jeg kjørte «stripen» i Tanger igjen og igjen på leting.
Mange hadde fantastiske forslag til meg, om alle former for innkvartering. Til slutt var klokken halv fire, og jeg orket ikke annet enn å ta i mot forslaget til en taxisjåfør om å følge ham til et
billig hotell og en bevoktet parkering.

50 Durham for parkeringen og sinnsyke 100 for den fire hundre meter lange turen han tok. Han betalte parkeringen for meg, og jeg ga ham 150 Durham. Og det stusselige rommet med kun pissoar i gangen
kostet 100 til. Jeg skjønte at jeg ble lurt av alle, men orket ikke krangle.

Doptilbud
Trøtt, våt og sliten la jeg meg og sov til klokken tre dagen derpå.
Jeg fant et annet hotell til 180 durham med bad og garasje, og brukte dagen til å finne noen som kunne sveise hullet i eksosanlegget, og kanskje bytte til meg noe arbeid for de tross alt nesten ubrukte dekkene som står på. Var jeg heldig kunne kanskje noen både sveise og skifte om dekkene for meg. Dengang ei. De som skjønte hva jeg
spurte om, skulle ha 3-4000 DH for jobben (ca3500,-), noe jeg ikke var interessert i.

Uansett hvor jeg snudde meg eller spurte, prøvde folk å svindle meg, selge meg dop, våpen og horer, eller aller helst selge meg alt det nevnte OG svindle meg.

Med uforettet sak, gikk jeg mett til sengs og bestemte meg for å komme meg til he***te vekk fra Tanger, og finne landsbygda i håp om å møte trivelige folk som ikke bare ser penger i den blonde turisten…

Tanger er nå forlatt, og jeg er på vei sørover. Regner med å nå Casablanca i morgen, så får vi se om jeg har funnet det jeg leter etter.
…problemet er vel at jeg ikke helt vet hva jeg forventer…

OM du skulle ønske å støtte turen, slik det har blitt oppfordret til i andre forumtråder er dette nødvendige detaljer:
Bank: 1203.72 42916
Pay<-Pal: tormodhaglund@gmail.com*