Blogg: Turnuslegen er klar til overta!

Så står han der, den 165 centimeter lange og 52 kilo lette 17-åringen. I et konferanserom i sjuende etasje på hotellet hvor både Michael Jackson, Jimmy Carter og Bruce Springsteen har vinket til norske fans, er det bare de velplasserte sponsormerkene til en nå lovlig energidrikk, som avslører hvem han er. Sjokkerende normal og med en ungdommelig nervøsitet som ikke er annet enn å forvente foran møtet med et, om ikke fulltallig, så i hvert fall uvanlig stort norsk presskorps i norsk racingsammenheng.

Mannen, eller rettere sagt gutten, alle er kommet for å møte er selvfølgelig Norges nye racingyndling Sturla Borch Fagerhaug. Resultatene fra helgen, og ikke minst uttaket til GP-løpet i 125-klassen, har gjort at Bike og motorsport.no ikke lenger er alene om å ville snakke med ham. Nå er både NTB, Aftenposten, Viasat og Asker og Bærum Budstikke her også. Ikke nok med det. I bakgrunnen lurer herrene Harald Huysman og Jan-Ove Nystuen med managerglis. De ser potensialet. Selvfølgelig gjør de det.

Sturla er her for å fortelle om Red Bull MotoGP Rookies Cup, løpet på Le Mans den 17. mai og alt det andre vi mer eller mindre racinggrønne journalister måtte ønske. Og spørsmålene er mange. Når begynte du å kjøre motorsykkel? Koster det mye penger? Hva tenkte du da? Hva følte du da? Hva tenker du om? Hvordan vurderer du ditt? Hva drømmer du om? Hva synes du om? Er det stor forskjell? Hvordan vurderer du datt?

Han snakker rolig, avbalansert og gjennomtenkt. Men ikke kjedelig. Litt Solskjær-aktig er noe av det første som slår meg. Svigermors drøm, selv om han trolig er langt unna gifteklar. Ikke sånn typisk racingsnakk MED STORE BOKSTAVER, som vi kjenner fra blant en viss kar fra Spydeberg.

Det meste han sier visste nok noen av oss allerede, men det er uansett særdeles hyggelig å høre på en norsk ungutt sitte å snakke om forbildet Rossi og drømmen om MotoGP. Jeg har hørt det før, men ikke av noen som faktisk har belegg for drømmen. Faktum er at unge herr Fagerhaug er styggnærme tittelkampen om Norges største idrettsprestasjon noen sinne, punktum. Bare det at en nordmann får kjøre i en GP-klasse er sykt. Det strider mot all mulig fornuft at en 17-åring fra et land som har vinter halve året, betaler en milliard for å sende norsk fotball og som har tre roadracingbaner, i det hele tatt kan drømme om det. Tre baner folkens!

Strula trenger ikke lenger bare drømme. Nå han han faktisk kjenne lukten av drømmen. Det er sykt. Helt sykt. Fortell det til alle du kjenner. Det er helt sykt. Han har ikke betalt noen for å få lov til å kjøre. Han kjenner ikke de riktige menneskene. Alt han har gjort er å kjøre sinnsykt fort når han har blitt bedt om det. Det er sykt.

Folkene i dette rommer ser ut til å forstå det. Harald Huysman har forstått det. Mamma Guro har forstått det. NTB har forstått det. Det er sykt at det har skjedd. På Jerez forrige helg var det totalt 250 000 mennesker innenfor portene i løpet av helga. Der inne lekte Sturla Borch Fagerhaug. Der gjorde han drømmer til virkelighet. Av og til tenker jeg «å, jeg skulle ønske det var meg», når noen forteller meg om spennende opplevelser, men ikke nå. Ikke i dag. Her jeg sitter tenker jeg at det er helt greit at det er Sturla som får sjansen. Makan til fin fyr og hyggelig og nøktern ungdom skal du lete lenge for å finne.

Det bare ér en ting å gjøre, kanskje to, og det er å ønske lykke til og håpe at resultatene fremover blir like gode som inntrykket han ga i dag. Da er det trolig flere grunner til at nordmenn heiser flaggene sine på 17. mai…