Blogg: Haeggis i Afrika – del 3

Hjelmen har forresten vist seg å være suksess – alle begynner å le og kommentere med et smil. Et storartet utgangspunkt for å bli kjent med et menneske det antakelig blir vrient å kommunisere med. Jeg likte meg umiddelbart.

Knutepunkt

Byen i seg selv var helt fra oldtiden et viktig knutepunkt for handel og videre ferdsel ut i ørkenen. Fra tider hvor veien ikke gikk lenger og enhver ekspedisjon var en ferd ut i det ukjente og strengt tatt forholdsvis risikofylte. Selv om veien nå strakte seg mye lengre, helt til ørkendynene, følte jeg meg ganske eventyrsk all den tid jeg ikke hadde reiseforsikring og Astrids «Grønt Kort» var utgått på dato. Ethvert uhell her nede kunne med andre ord få meget store følger.

Allerede første kvelden fikk jeg selskap av Adrian Sutton, en diger engelskmann som hadde KTM-en parkert i Marokko, så han kunne dra på syv dagers treningsturer før deltagelse i de store rallyene.

Jeg tuslet ned i garasjen på bikershome for å se sykkelen hans, og ble sjokkert av et sørgelig syn.

Bulket

Adrian hadde betalt en kar i Marrakesh €1000 for fast lagring av sykkelen mens han var hjemme i England, men fyren hadde leid den ut til klienter på ørkentur – UTEN å hverken spørre eller beklage ulempen. Alene frekt nok, men sykkelen var i tillegg kræsjet på begge sider, deler av navigasjonsutstyret var revet av, forskjermen skadet, den ene håndbeskytteren revet av og tanken bulket samt skraper og småskader overalt. Sist Sutton så sykkelen var den uskadd etter snaut 4500km kjørt totalt. Nå var den bulket, herjet, sto med billige kinadekk og så sørgelig ut.

Adrian var forståelig nok rasende, fortvilet og delvis oppgitt. I fellesskap forbannet vi drittsekken, firmaet hans og alle hans etterkommere. Peter og jeg var skjønt enige om at det samme gjaldt for ham som meg; intet kan gjøres i kveld. Øl var eneste løsning…

Dagen derpå ble brukt i verkstedet; jeg skiftet dekk, demonterte bremser, Peter bestilte nye klosser fra Casablanca og vi prøvde å hjelpe Adrian så godt vi kunne.

De før nevnte tragisk dårlige Biltemaklossene var hinsides dårlige, og det viste seg at de hadde «sugd» seg fast mot skivene, så slitasjen var stor også på dem. Ved avgang Norge hadde jeg tre Biltemaklosser og én gammel allerede slitt sbs-kloss. Legg merke til slitasjeforskjellen…

Oppspiste stempelpakninger 

Underveis fant jeg også ut hvorfor bakbremsen min var en smule dårlig; alle stempelpakningene var så og si oppspist, så trykket var ikke veldig godt. Juksetrikset med å snu den firkantprofilerte hovedpakningen ble løsningen, og trykket ble fin-fint. Lykke…

Bevertningen på biker's home er verdt et eget avsnitt, for kokekunstene til Zineb er suverene, og det serveres så mye mat at du kan rulle vekk fra bordet. Tradisjonell marrokansk mat, en vennlig stemning og fredfull atmosfære gjennomsyrer hele bygget. Man blir kanskje ikke så effektiv av det, men det er balsam for sjelen. Dog oppleves det nesten litt ondskapsfullt å ha en liten statuett av Don Quijote stående på en afrikansk tromme nesten til skrekk og advarsel midt i oppholdsrommet…

Fortsatt ventende på nye klosser gjorde jeg litt plukk neste dag, pakket om Astrid, bedret vektfordelingen, og sjekket ting og tang. Adrian hadde vært på prøvetur, og slet med framskjermen som måtte stroppes med lastebånd. Naturlig nok forstyrrende under kjøring, da han ikke kunne være sikker på om han plutselig ville få låsing av løse bånd, så vi bestemte oss for å bygge om skjermen hans. Neste dag…først måtte vi ha mere øl og masse mat.

Fornøyd brite

Vi skrudde av skjermen og banket, boret, freste og tilpasset nye fester, så skjermen sto fast, og briten strålte som en sol av løsningen «the flying norwegian» hadde fikset for ham. Han kunne nok kjøre, Adrian, men mekking og motorer var ikke for ham. Faktisk var han så fornøyd, han mente jeg burde stille på rallyer med «budget repair shop» for alle de som ikke bare kan kjøpe en ny del og kjøre videre. …jeg ble aldri så lite bittelitt stolt, ja…

Underveis dukket de nye sbs-klossene(!) mine opp, og Astrid ble også ship-shape. Lykken var stor i garasjen; to sykler fikset – og alt vel. Mer øl. Nå på Adrians regning…og en invitasjon til å bli med ham ut i ørkenen påfølgende dag – noe jeg naturligvis måtte si ja takk til. Men påpekte forsiktig at tankskipet mitt neppe kunne holde tritt med raceren hans. Pytt – han likte visst selskapet mitt (til tross for at synes jeg prater for mye), og to sammen er tryggere enn å ræse rundt alene.

Han hadde lagt opp en høyst variert rute med rullestein, skarp pukk, løs sand, grus, grusveier og deler av turen i et tørrlagt elveleie. Vi passerte et militærområde på veien, og var plutselig ute i ingenting. Solen stekte, dog med litt kjærkommen skygge fra det sparsomme skydekket, og vi freste utover i «the nothingness». Med sin erfaring og lette sykkel, spratt han lekende lett avgårde der jeg – forholdsvis rusten etter drøyt to år uten noen gruskjøring i det hele tatt – stampet fram med min kjære. Men DET skal hun ha; dævven for en glitrende god sykkel hun er! Så lenge jeg sto korrekt og plasserte vekten rett, dundret hun lykkelig fremover uansett underlag på sine splitter nye TKC80.

Tryning

Selvfølgelig tryna jeg noen ganger – annet er ikke å vente, men to av gangene spesielt var det som det ofte er på løst underlag; uten tvil min feil, da jeg feiget ut og fronten gravde seg ned.

En av gangene Astrid skulle opp igjen gled hun i sanden og jeg fikk venstre hånd mellom styreenden og en kantete stein. Jeg kjente at det ikke var helt bra, men føkk heller; jeg var på min første ørkenkjølring, og en aldri så liten brist skulle IKKE ødelegge moroa. Så jeg holdt kjeft, og vi kjørte videre.

Etter drøyt 45 km tok vi lunsj like oppunder toppen av et platåfjell og filosoferte over at vi faktisk satt på gammel havbunn og uendeligheten i landskapet. Tanken om hvor lett du kan tryne, bli liggende og dø alene der ute var nærliggende. Fantastisk.

Vi herjet videre, og Adrian nevnte stadig at SuperTénéréen imponerte ham, da han sjelden sto et fullt minutt for å vente på oss. Jeg kunne ikke sagt meg mer enig – Astrid presterte fremragende!

Det gjorde IKKE GoPro-kameraet. Det kortslutter batteriene, så filming opphører etter ca. ti sekunder. ELLERS hadde dere fått film MED tryning her nå… Sorry.

Øl

Vi fikk totalt rundt 85 km offroad, og jeg var fullstendig pumpet og bestemte meg fort for en natt til på biker's home. Ved retur dukket Steve opp – en engelskmann på en Cagiva 750E med 900SS motor. Om mulig enda tyngre og uhamslig enn Astrid, men hans ambisjoner var ganske enkelt touring, så han var lykkelig med sin lekre italiener.

På kvelden ble det øl og film som vanen fort var blitt, og avskjed . Adrian skulle kjøre rett til Spania neste morgen, jeg skulle til Merzouga, og Steve skulle opp i fjellene. Peter var forlengst forsvunnet med fem klienter ut i ørkenen, så vi takket alle Zineb for et fantastisk opphold. Totalt kostet det meg 1945,- NoK for fem netter, garasje-/ verkstedbruk, to måltider pr. dag OG nye bremseklosser levert. Ingen pris å klage på, og jeg kan på det varmeste anbefale biker's home for alle ferdende i Marokko.

Dog frosvinner de nok om få år, og sateser på samme virksomhet i Spania.

Hva som skjer med de mange lokalende hundene som bruker garasjen til Peter som trygg base, vet jeg ikke. Men at de hadde godt som okkupanter hos Peter var det ikke tvil om…

Skade

Smellen i hånden var nok forholdsvis kraftig, for en velkjent pumping av ubehag fra benene ytterst holdt meg våken et par timer, og jeg innså at drømmen om herjing i sanddynene kanskje måtte bero.

Litt trist, ettersom det faktisk var et av hovedmålene for hele turen, men jeg hadde stortkost meg med kjøringen jeg tross alt hadde hatt og fant vel samtidig ut at Astrid neppe er den BEST egnede løssandsykkelen… Jeg fokuserte vekk smerten, sovnet fornøyd og drømte om ferden videre…

OM du skulle ønske å støtte turen, slik det har blitt oppfordret til i andre forumtråder er dette nødvendige detaljer:
Bank: 1203.72 42916
Pay-Pal: tormodhaglund@gmail.com