Blogg: Forberedelser til «Ze grande tour»

Dog var jeg godt i gang, da en liten «venn» meldte sin ankomst, infiserte lunger og luftveier, ga meg feber, slimhoste og «bomullshode» og plasserte meg solid i sofaen hos min mor. Normalt ville det vært fint å ligge syk hos mamma, men skjebnen (eller en annen ond kraft) ville det slik at hennes ferietur til Gran Canaria sammenfalt meget godt med min virusinfeksjon. Så jeg lå stort sett i ensom majefet og så på Desmo (min kule hund) kjede seg skvett i hjel. En tur til legen sist mandag resulterte i litt luftveismedisin, så nå er alt meget bedre. Enden på visa ble at nesten atten dager forsvant i et hav av gørr.

Allikevel må det påpekes at det på sett og vis var et lykketreff at jeg hadde så lite på stell at jeg var forsinket i utgangspunktet, ellers hadde jeg vel ligget i telt i Marokko og hoste innvollene ut over nærmeste klementinlund.

Stakkars Astrid
Tilbake til forberedelsene
Jeg oppdaget fort at det var en hel del jeg IKKE hadde tenkt på. Som Grønt Kort til forsikringen, eventuelle visumkrav, og ikke minst ventetid for nytt pass. Utrolig nok kan selv slike ting ordnes veldig kjapt om man klager sin nød, men jeg anbefaler ikke å vente til siste liten.

Det som kanskje verre var kom snarlig til syne når jeg begynte å tenke over hva jeg trengte for å få Astrid like klar som psyken min.
Stakkars damen har hatt et inkontinensproblem i lengre tid, da en spesialformet O-ringspakning til vannpumpen hadde sett sine bedre dager og vel så det. Den godeste Løwen him-self på Løwen Yamahasenter ordnet biffen kjapt og sendte meg delen i brev. (Jeg må huske å betale den regningen før jeg drar)

Grunnet tidligere nevnte virus har hun ennå ikke blitt tett, men det viste seg etter hvert at det ikke var hennes største problem; bremsene hennes er nemlig helt grusomfryktelig dårlig vedlikeholdt av tidligere eier, og hovedpumpen var rett og slett ikkefungerende grunnet bremsevæske som hadde blitt til noe géleformet masse blandet med vannholdig væske. Stygt, og en fryktelig jobb å få bra. Etter full demontering og rensing virker pumpen fint, men fortsatt krangler et av stemplene.

Illeluktende væske
Stemplene MÅ ut, så kalipperne kan få tilsvarende rensing, for slik de er nå, returnerer de IKKE. Selv en treåring forstår at det ikke er godt nok for langtur, så det gjenstår noe arbeid her.

Men det stopper ikke med dette. Det slo meg at gaffeloljen kanskje ikke var helt på nett heller, så litt skruing bekreftet alle mine verste mistanker; ut kom en vannblank kølsvart væske som luktet vondt og smakte verre…

Ny fresj olje kjøpt inn, og bena har fått renne seg tomme og fine. Hvorvidt de skal ha samme mengde olje som originalfjærene tilsa, vites ikke, for her er installert ekstra lange progressive fjærer.
Motoroljen har jeg skiftet en gang før, men jeg tar like godt – de andre faktorer tatt i betraktning – og kjører henne god og varm, og skifter én gang til. Resten regner jeg med går greit.

Så var det sålene, da. Hun står allerede på ubrukte Continental TKC80, men jeg tror ikke det er mye igjen av dem når jeg kommer fram til Marokko med 3000 km motorveikjøring bak seg, så jeg skal snike på et sett Michelin Anakee. Bakdekket har jeg ubrukt stående, men framdekket bestilt fra dekkonline.com lar vente på seg. Beregnet ankomst 18. januar, så det er vel her snart. Håper jeg.

Trygghet
Allikevel er ikke dette nok. Man vil jo ha litt trygghet og velbehag, så Biltema ble besøkt, og ekstra slanger, dekkomleggingsutstyr, heldekkende styrebøyler, nye muffer og litt annet småplukk ble innkjøpt. Jeg har også et lite pipenøkkelsett, noen utvalgte fastnøkler med skralle og min trofaste Leatherman, samt en solid avbiter og en kraftig pianotang.
Av tidligere erfaringer vet jeg at om alt går som planlagt, er ikke denne klargjøringen mer en én dags arbeid, men det var det med «som planlagt», da. Torsdagen skal vies til ship-shaping av den ferme damen, så får vi se.

Til tross for at alt som så langt er nevnt virker som nok å holde styr på, er det mer. Mye mer.Skal man på tur må man ha med en del stæsj.

Siden jeg skal skrive blogg, og ta bilder og lage film og greier, må man ha med seg en del tech-ting.
Og jeg liker gadgets, så jeg tar med meg MYE.

Gadgets
Én ting er Carbonlook-pc-en Eksil har kjøpt inn til meg, men jeg har også med en Samsung Galaxy Tab med innebygget GPS, WiFi, GSM, kamera, bakke-til-luft-missiler, lasersikte og vannkoker. Og så fikk jeg en iPod av en kompis (fikk forresten Galaxyen av han også), og har montert et sett Koss-elementer i hjelmen, så jeg kan høre på bråkemusikken min underveis. En aldri så liten dokkingstasjon til nevnte iPod, så jeg har musikk i teltet om kvelden har jeg også tenkt å skvise med. Skikkelige bilder krever skikkelig kamera, så jeg drasser med et Canon EOS350D med en ekstra telelinse, og fikk kjøpe et GoPro Hero dritbillig av en på forumet, så filmer kan produseres. Såpass må til.

Men alt det er high-tech-stæsj. En lang tur krever også en del low-tech-behov dekket, så jeg har kjøpt inn et tomannstelt som blir latterlig smått sammenpakket, en mini-mini-sovepose, et kraftig selvoppblåsbart liggeunderlag, aluminiumsduk for å motvirke jordkulde, en lettpressening til å spenne over sykkel og telt så jeg har en «hule» å sitte i, og en gammel militær kokeapparatur for rødsprit.
I tillegg har jeg skaffet meg en liten multisak som kan være sag, øks, spade eller kniv etter behov, så jeg kan grave meg frem fra glemselen om ting skulle bli vanskelig.

Som om ikke alt det var nok, skal min trofaste Primuskopp (den har fulgt meg i tolv år snart) være med. En uslitelig affære som alle som har møtt meg har sett. Jeg elsker den koppen. Til og med et sammenleggbart drammeglass får æren av å farte Europa rundt med meg!

Sikkerhet
Selv om jeg er teit i de fleste sammenhenger, har jeg aldri tatt lett på sikkerhet. En ting er det preventive, men jeg skal pakke med meg en rikholdig utvalg førstehjelpsutstyr som jeg håper jeg aldri trenger pakke ut. (Jeg VET bedre, men håpet er jo lyselilla som «de» sier).
Men det viktigste er å være sikret FØR man trenger noe av dette, og da kommer vi til kjøreutstyret.

Jeg har kjøpt inn «støtdempertruse» fra biltema, bruker full «brynje» og hardplastbeskyttere for knær og legger. Og vi fortsetter med to jakker. Én med H2Out-membran, skinnforsterkninger og varmefôr, og én lett endurojakke med masse åpningsmuligheter og avtagbare ermer. Buksen er en velbrukt endurobukse som kan gjøres om til shorts, og suppleres med varmefôr og/eller membran mot regn. I tillegg har jeg en Outlast-jakke som vil hjelpe godt under om det blir kjølig. To sett støvler; et par racingstøvler med Gore-Tex og et sett crosstøvler. Og så kommer håndbeskyttelse. Jeg skal reise med intet mindre enn FEM sett! Ett sett varme med Gore-tex, to sett cross/enduro, ett sett racing skinnhansker og til slutt et par med vannavstøtende og litt varmende endurohansker. Det holder forhåpentligvis, men erfaring viser at hansker er noe du ALDRI får nok av. Aldri.

H-H mot fisk
Til slutt er det beskyttelse av skallen, da. Jeg har en ubrukt crosshjelm klar for oppdraget, stylet etter alle kunstens regler, så den passer meg. Og selvfølgelig et rikholdig utvalg buffer; tynne, lange, tykke, vanntette, osv.

Som om ikke alt dette var nok, skal jeg på turen nedover mot varmen kle meg ytterst med Helly-Hansen oljehyre, som jeg planlegger å bytte mot fersk fisk på kaien i Portugal.

Men man skal jo ikke bare kle seg med kjøreutstyr, så jeg har faktisk, tro det eller ei, tenkt nøye gjennom hvilke klær jeg skal ha med. To T-skjorter (én fra bike og én fra MC-siden), to tynne ulltrøyer med lange ermer, tre boksere i viskose, en lang ull vinter under, en tynn lang under, en genser med hette, en badeshorts, en lettshorts (knelang), to par ullsokker, to par bomullsokker og til slutt to kortermede silkeskjorter. (silke er et poeng, fordi det stopper UV-stråling bedre, samt er luftigere enn f.eks bomull og jeg har et gammelt brannsår over hele ryggen som ikke tåler sol og kan følgelig ikke gå i bar overkropp). Til slutt tar jeg også med et par joggesko med terrengsåle.

Hvordan få med alt?
Den observante leser vil på dette tidspunktet ha stilt seg spørsmålet om hvor alt dette skal pakkes, og det vil jeg enkelt forklare. Først av alt har jeg en romslig Givi toppboks. De sluker vanvittig mye, men er høyt oppe, så det blir nok mest klær, sovepose, og litt mat og sånn i den. Tankveske med gjennomsiktig lokklomme for Galaxyen i GPS-modus, skal holde førstehjelpsutstyr, hansker, niste, vannflaske, etc. Telt og presenning festes foran, like under lyktene med stropper.Et sett solide sidevesker i skinn (type fryktelig gamle), skal bære det meste av tunge ting på hver side bak; verktøy, deler, kokeapparat, osv. I tillegg til dem, har jeg fått has på et par snertne små sidevesker som skal på hver side av tanken, hvor mer klær og utstyr stues.

Rett bak meg, på sadelen, skal jeg ha en 37 liters vanntett SW-Motech-bag som skal få æren av å beskytte alt Tech-stæsjet fra vær og vind. Innunder den sniker jeg det settet støvler jeg ikke bruker, trer dem inni hverandre, og forsegler dem med racing-teip. Oppå den vanntette bagen skvises liggeunderlaget fast. Får jeg plass, lurer jeg med meg en campingstol også, men et ekstra sett dekk kommer før den på prioriteringslisten, der de skal trone stolt oppå toppen bak. En liten ryggsekk for å bære med meg det mest verdifulle hvis jeg skal vekk fra sykkelen blir også med.

Ninjatriks
Og helt på tampen vil jeg fortelle hvor lur jeg er; jeg skal ha med en slitt lommebok, med et utvalg sedler, noen mynter, et utgått kredittkort, noen bilder og liknende, sånn at hvis jeg blir ranet, tar de DEN, ikke vesten med alt det EKTE i. Men så loslitte som Astrid og jeg er, spørs det vel om røvere vil satse på oss fremfor litt mer strøkent utseende farende. Ved parkering skal jeg ha en liten plansje på tankvesken hvor det på fire språk skal stå; «Det du ser her er alt jeg eier, vær snill å la meg beholde det lille jeg har»

Og når alt er stuet vel på plass, drar jeg. JEG er klar som et fly, nå er det bare Astrid, et dekk og noen standhaftige virus det står på…
Alt høres vel enkelt og greit ut, og burde være fort gjort.

Vi som lever i den virkelige verden, vet at planer er til for å kollapse i et kaotisk inferno, så jeg oppdaterer snarlig med hvor stor fiasko planleggingen av avreisen ble…