Ullevålseter nær ved å kjøre på kamel

Pål Anders kjørte feil etter fem mil og ble passert av to andre førere. Han tok imidlertid disse igjen og lå først helt til østerrikeren tok ham igjen mot slutten og dro fra. Pål Anders kom i mål 3 minutter og 58 sekunder bak Theuretzbacher.

– Jeg prøvde å ta det med ro, men det er ikke så lett; om jeg blir liggende bak i støvskyen, ser jeg ingenting, det kan være svært farlig. Det var også utrolig myke sandyner under dagens etappe, jeg holdt på å kjøre meg fast minst tjue ganger, men jeg kjørte meg fast bare tre ganger, forteller Pål Anders.

– Det var litt vegetasjon underveis, jeg lå i 140-160 kilometer i timen, og plutselig kommer en ensom hvit kamel ut fra krattet rett foran meg, det holdt på å gå skikkelig galt! Du vet, kameler snur ikke eller stopper ikke, de går bare rett frem. Hjertet stoppet å slå noen sekunder, men så måtte jeg jo holde fokuset oppe og fortsette.

I morgen, lørdag, kjøres den ellevte og nest siste etappen av Africa Race.

Fartsetappen går fra Toueila til Ghreidat Lighjoule og måler 201 kilometer. I tillegg har førerne en transportetappe på nesten 300 kilometer, og under denne kjører de inn i Senegal.

Etter morgendagen er egentlig selve racet over, men alle er pålagt å kjøre sjarmøretappen på søndag. Den går rundt den rosa innsjøen Lac Rose og er på 24 kilometer. Den offisielle målgangen og seremonien er i Dakar på søndag.

– Jeg er livredd før den siste etappen, livredd for noe vil ryke på sykkelen slik at det ikke skal holde helt inn. Vi har kjørt rundt 700 mil til nå, det går hardt utover sykkelen, og spesielt motoren. Senest i går stoppet bilen til han som ledet i bilklassen, motoren røk fem kilometer før mål, og han måtte bryte. Det er kjipt.

Besøker skoleprosjektet til Dakar-legende
Mandag besøker Pål Anders en skole i Dakar, i Italienske Fabrizio Meonis minne. Noen år før han døde, startet han et skoleprosjekt i Dakar sammen med sin fanklubb. Etter at han døde, fortsatte klubben prosjektet, og de har startet flere skoler.

– Meoni var en legende, den beste, og en jeg kjente godt. Han døde i 2005. Jeg husker jeg hadde knekt kravebeinet og måtte bryte (Rally Dakar), jeg syntes jævlig synd på meg selv og var langt nede. Dagen etter døde Fabrizio, og da tenkte jeg på hvor heldig jeg var. Det var trist å miste en kamerat. Nå er det derfor fint å være tilbake her og minnes ham, han var et stort forbilde. Jeg håper jeg kan fortelle historier om ham til barna der nede, uttaler Pål Anders.

– Jeg har alltid hatt en drøm om å gjøre det samme som ham her nede, men å starte et slikt prosjekt krever mer enn en mann, så hittil har det bare vært en drøm.

Foto: Alain Rossignol