19. april 2024
Egentlig burde jeg skjønt det for lenge siden. Jeg mener, hver gang jeg har vært litt ekstra snill mot Ducatien, har den takket meg ved å ryke. Som da jeg monterte et beskyttende deksel over tørrclutchen i fjor vinter, og sykkelen takket med å pisse olje fra pakningen bak clutchkorgen. Eller da jeg oppgraderte clutchslangen til en stålomspunnen ditto og slavesylinderen umiddelbart begynte å lekke.
Siden jeg nå bestemte meg for å dekke over sykkelen med en presenning for forhåpentligvis å få bukt med isproblematikken, burde jeg selvfølgelig ha innsett at det ville få en eller annen slags konsekvens. Ikke for at hensikten var å være snill mot sykkelen, men for at det skulle tolkes som om jeg var det. Og det skal jeg jo tydeligvis ikke være.
Helt riktig. Etter bare en eneste natt under tak ble jeg nede i redaksjonsgarasjen møtt av et tydelig tegn på Monsterets både utakknemlighet og misnøye over å bli dullet med. Under venstre gaffelbein glitret en pen, liten vanndam som definitivt ikke kunne forveksles med smeltevann – gaffelolje. Ja vel …
Nå har jeg jo en 50 millimeters Panigale-gaffel liggende hos ISR, så egentlig gjør det jo ingen ting. Problemet er vel heller at jeg ikke vet når de nye kronene kommer, neste måned eller neste år?
Med andre ord var det like greit å bestille tid for pakningsbytte. Og siden jeg likevel passerer Arboga når jeg skal til MC-messen i Lillestrøm i begynnelsen av mars, passer det jo veldig bra å kombinere noen varmende kopper kaffe med litt gaffeloverhaling hos Italia Bike Center.
Men på den andre siden er dette kanskje dumt? Den utakknemlige sykkelen forveksler kanskje service på forgaffelen med enda et eksempel på dumsnillhet og bestemmer seg for å streike på en eller annen ny og krevende måte? Men det er helt klart hyggeligere å kjøre de resterende 80 milene tur/retur med en forgaffel som faktisk fungerer.
Eller så fikser jeg gaffelen og sørger for å velte sykkelen i en snøfonn det første jeg gjør. Da bør den vel bli fornøyd …
