Sturlas (foreløpig) siste ord til Bike-leserne

Hei Bike lesere

Nytt år, og motorsykkelen er byttet ut med snowboard! Så i stedet for å være på vintertest i Valencia, står jeg på brett i Tryvannskleiva.

Jeg hadde gjerne fortsatt i 125 klassen i MotoGP, men det har ikke vært mulig å få på plass de økonomiske rammebetingelsene som trengs for å fortsette karrieren på 2 hjul. Etter sesongavslutningen i fjor fikk jeg 5 konkrete tilbud fra 125 team. Det fungerer jo slik i denne sporten at føreren har med seg sponsorer inn til teamene, og beløpene det var snakk om varierte fra 1 million NOK (ikke konkurransedyktig sykkel) til 2,5 millioner NOK (som er et meget bra team).

Et eventyr

Jeg og familien min har i mange år jobbet for å få på plass gode, langsiktige sponsoravtaler. Noe har vi fått til, men milelangt fra det som er nødvendig. Vi har også hatt proffe folk til å jobbe med dette uten at det har gitt resultat. Så da er det like godt å stikke fingeren i jorda og finne på noe annet morsomt. Det har jo uansett vært et eventyr å være med på, og jeg har jo faktisk fått til det som var målet mitt da jeg startet med roadracing i 2004, nemlig å kjøre 125 klassen i MotoGP.

Da jeg startet som 12-åring kjørte jeg med dispensajon fra de aldersreglene som var da. Siden var det andre regler å forholde seg til. Både i IDM og EM, og etter hvert også SO, var det vektregler. Masse styr med blylodd osv inntil jeg var tung nok. I 2006 skjedde mange hyggelige ting. Jeg ble tidenes yngste Norgesmester i roadracing, og så skjedde det som nok er den viktigste årsaken til at jeg greide å jobbe meg frem mot VM: Jeg ble tatt ut til Red Bull MotoGP Rookies Cup.

God skole

Der gikk jeg en god skole, og jeg var bare 2 poeng unna å vinne cupen i 2009. I det året fikk jeg 4 wildcards fra Red Bull KTM Moto Sport. Det var veldig lærerikt. Teamsjefen min fra den gang jobber faktisk nå med Max Biaggi, og han er i tillegg sportsdirektør i Aprilia. Fjoråret ga også mye lærdom. Både på godt og vondt. Jeg ble veldig klar over hvor avhengig man er av et velfungerende team for å utvikle seg videre. Men høydepunkt var det flere av, for eksempel Sachsenring der jeg ble nummer 9. Og ikke minst Philip Island, som var en katastrofe helt frem til løpet. Da funket alt, og jeg ble nummer 12.

Elektriker
Men nå er det som sagt snowboard jeg driver med utenom jobben som elektriker. Bare for gøy enn så lenge, så får jeg se om jeg blir så god at jeg stiller i konkurranser en gang i fremtiden.

Tilslutt vil jeg takke for all interessen og støtten jeg har fått fra dere. Det har alltid vært kjempekult å lese kommentarene fra dere på bloggene mine!

Så da sier jeg hei så lenge. Man vet jo aldri. Kanskje dukker jeg opp på en racerbane igjen en gang i fremtiden.

Sturla