19. april 2024
I går lå tåka tjukk som graut da jeg trillet inn på parkeringsplassen ved treningsanlegget. Å slite i stykker piggdekkene i en plussgrad og duskregn virket ikke som den mest populære aktiviteten en torsdagskveld. I tillegg til meg og kameraten min var det bare en mann til som ikke hadde forstand til å få noe bedre ut av kvelden.
Det lå litt snøslaps her og der, også litt is, men steinflatene var stort sett isfrie, og følelsen fra piggene var kanskje ikke helt på topp. Sikten var katastrofal. Jo bedre lykt, desto bedre sikt, føltes det som.
Farten var alt annet enn imponerende, en følte seg litt som en gullfisk i et akvarium med melk, men siden det er hjemmebane, kjører en nesten løypa i søvne. Riktignok var det nypreppet innimellom, men jeg hadde likevel betydelig bedre flyt enn kameraten min, og det er her vi kommer inn på de uskrevne reglene ved all form for trening. Alle vet hva som gjelder, men ingen sier dette høyt.
1. Hvis den andre blir sliten, prøv å se helt uberørt ut selv om pulsen er høy og hjertet truer med å sprette opp av halsen.
2. Hvis du velter, lat som ingen ting og fortell at sølespruten på siden skyldes «skikkelig nedlegg i den svingen du vet …»
3. Hvis du er raskest, riv av deg hjelmen så fort du kommer inn i depotet slik at det ser ut som du har vært der minst et kvarter.
Allerede etter tre runder hadde kompisen min fått nok av dårlig sikt og piggdekk som gled på steinflatene. – Dette var nok den kjedeligste endurokjøringen noensinne, konstaterte han skuffet. – Hva syns du?
Ja, hva svarer en på slikt? At det var veldig moro, så klart, selv om det faktisk sugde. Så kjørte jeg to runder til bare for å poengtere dette og gni inn det psykologiske overtaket som det kunne gi meg i neste race. Dere skjønner at det er ikke alltid så viktig hvor du plasserer deg sammenlagt, resultatene kompiser mellom er mye viktigere. Det er jo dette en får høre ved hver rast etter avsluttet kjøring, ofte flere år etterpå. – Husker du den gangen på GGN …
Men uansett om det gikk tregt og var elendige forhold, var vi tross alt på plass og trente. Det er det fine med å ha et mål som Novemberkåsan. Det finnes ingen unnskyldninger; det er bare å trene mer. 244 dager igjen …
