On my own

“Going Down Under”

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. Jeg har ankommet Australia, tatt ut sykkelen, gjort små tilpasninger og nå er jeg klar for tur….

Jeg var så heldig å komme i kontakt med Jules og Andy Buckland før jeg dro, og her har jeg bodd de første dagene etter ankomst. På lørdag viste de meg Sydney, en fantastisk flott og yrende by. Multikulturell, med en fjerdedel av Australias befolkning boende. På kvelden var vi bedt i 40års bursdagsfest, og de ville gjerne ha meg med, derfor ble avreise utsatt en dag. Festen var hjemme hos Konrad, og det var datteren Julietta som fylte 40. Det var “Stupid hat” party, og jeg ble utstyrt med en latterlig australsk hatt. Konrad hadde forresten en flott samling motorsykler i kjelleren, der juvelen var en ekte Vicent Black Shadow. 

Avreise Sydney

Jeg var rastløs for å komme i gang, og tidlig oppe. Sykkelen ble raskt pakket, og etter at Jules hadde fylt meg opp med egg og bacon, ble det avreise i nitiden. Kursen ble satt mot Blue Mountain. 

Sykkelen er pakka, og jeg er klar for det store eventyret

Navigasjon

Jeg hadde forberedt meg med å laste inn Open Street map på GPSen. Og for å lage rutene bruker jeg @Osmand+ som er en kartapp. Å overføre GPX herfra er normalt enkelt, men på denne første dagen ble det en utfordring. Dette var ikke den starten på turen jeg hadde tenkt meg. I stekende varme sto jeg i veikanten for å løse problemene. Etter 1,5 time hadde jeg løst det, og kunne endelig fortsette. 

Blue Mountain er et vakkert område

Blue Mountain

Endelig var jeg skikkelig ute av Sydney og kunne nyte Blue Mountain. Jeg stoppet på flere utsiktspunkter, og tok bilder, men etter å ha kastet bort så mye tid der i veikanten var jeg ivrig på å komme videre. Jeg fikk imidlertid sett Three Sisters, og den gedigne Canyonen på baksiden. 

Australia har fine grusveie over alt

Paddy road. Ruute AUS 69, “The mother road”.

Paddy Road var en flott motorsykkelvei med masse svinger, men det begynte å bli på ettermiddagen. Da satt den der plutselig i veikanten. Min første kenguru. Jeg skjønte at jeg var på den tiden av dagen da man skal passe seg litt, så da jeg kjørte forbi en sliten veikro, stoppet jeg og spurte om jeg kunne slå opp teltet mitt, og det kunne jeg. Kafeen var stengt, men eieren bød på et par øl. Mat hadde jeg glemt å kjøpe, så trøsten ble en skål kornblanding til kvelds, men det var fint.

1050 motorsykler er utstilt på museet i Nabiac. En imponerende samling

Australian National Motorbike Museum

På dag nummer to holdt jeg meg i all hovedsak unna hovedveiene. Jeg kjørte fantastiske svingete asfaltveier og noen grusstreker. Jeg kjørte gjennom Hunter Vally, som er et av vindistriktene i NSW. Her ligger vingårdene på rekke og rad. Jeg rakk akkurat å besøke motorsykkelmuseet i Nabiac. En fantastisk samling med hele 1050 kjøretøyer utstilt. 99% av disse var motorsykler. Samlingen skal være Australias største. Pauline holdt oppe litt ekstra for meg, og tilbød meg gratis inngang dagen etter om jeg ville overnatte på utsiden. Jeg følte imidlertid at jeg måtte videre. For å unngå motorvei la jeg opp ei rute som tok meg på Comboyne Road. En fantastisk vei gjennom en nasjonalpark. Flotte svingete veier over et fjell, der skråningene var stupbratte. Dagen endte i Comboyne der jeg fikk en hel teltplass for meg selv. 

Møtte Jemie Warburton, som jeg har kjørt med noen dager

Kempsey Road

Tredje kjøredag begynte med litt motorvei. Jeg klarte det i 15 minutter før jeg fikk helt krampe. Ny rute ble lagt, og den så spennende ut. Jeg kom til en liten landsby, der et digert lysskilt fortalte at veien var stengt. På den lokale puben fikk jeg vite at veien allikevel var åpen. Etter bensinfylling la jeg av sted. Dette var en fantastik grusvei på 13 mil, gjennom et variert og vakkert landskap. Jeg stoppet for lunsj langs veien. En amerikaner Jamy på BMW GSA 1250 stoppet, og vi slo av en prat før vi kjørte videre sammen. Ved veien ende skiltes våre veier, og heg fulgte en fantastisk asfaltvei opp til Coutts, der jeg slo opp teltet utenfor puben. Etter å ha bestilt pizza, var det klart for “Bear-line”. Det betyr at alle ølkranene skulle renses. Dermed ble resterende øl tappet i mugger og båret ut til gjestene. Det var øl av alle slag. 

I morgen fortsetter turen.

Beste hilsner fra Kenny Dundee….

Sist nummer

Annonser