Moto Guzzi V7

Federico Bertini står i det lille konferanserommet med sotet glass og forteller at hans 86 år gamle mormor er daglig leder i firmaet der han selv er selger. Jeg befinner meg hos Domino, den nord-italienske produsenten av styrer, bremse-, gass- og clutchkomponenter. Siden 1951 har man beholdt både eierskap og ledelse innen familien.

Lokker kvinnelige og unge kjøpere
Og det er nettopp for å oppleve de familiære båndene mellom Moto Guzzi og de mange leverandørene rundt Comosjøen at produsenten med den gamle fabrikken i Mandello del Lario har invitert Bike til Lecco. Men også for å prøvekjøre årets versjon av V7, som i løpet av noen år er blitt Moto Guzzis viktigste modell. På et marked som har krympet flere år på rad er det helt nødvendig å lokke nye kunder, og det har V7 lyktes bra med. Først og fremst unge kjøpere og kvinner liker V7. Tjue prosent av alle produserte eksemplarer selges i Italia, like mange i USA, tolv prosent i Tyskland, ti prosent i Frankrike og ti prosent i Japan. I Norge er den i skrivende stund den meste solgte Moto Guzzi-modellen hittil i år.

Sjarmerende putrende motorgange
Jeg svinger ut gjennom fabrikksporten, som ligger i en skarp sving midt i den lille byen, og kjører sørover langs Comosjøens østside. Allerede idet jeg har satt den i tredje, drar munnvikene seg utover i et bredt smil, og det er umulig ikke å la seg sjarmere av den putrende motorgangen. Registeret er kort. Akselerasjonen mellom 3000–5000 rpm akkompagneres av lavfrekvente vibrasjoner i styre, sal og fothvilere.

Kraftig motorbrems en fordel
Moto Guzzi understreker at motoren, som er uendret i 2014, er justert for å gi bra moment på lavt turtall. Så lenge føreren kjører langs mindre veier der farten som oftest ligger under motorveifart, er motoren sterk nok. Til og med morsom. Motorbremsen er kraftig, og den som klarer å lese svingradiusen, må sjelden benytte bremsen.

Og bra er det siden det sitter den samme enkle skiven foran som da V7 ble lansert i 2008. De firestemplede kaliperne fra Brembo ser ikke ut til å stamme fra noen sportssykkel, kreftene imponerer heller ikke, men er tilstrekkelige. ABS finnes ikke.

Rundt Comosjøen har Moto Guzzi hele tjueen leverandører, og etter en stund i salen på V7 er jeg tilbake i  Mandello del Lario for å hilse på hos sylinderprodusenten Gilardoni. Her har en siden 1956 støpt sylindere til Moto Guzzi i en avstand fra motorsykkelprodusentens lokaler som tilsvarer et steinkast. Plutselig kjenner jeg at det blir skikkelig varmt bak meg, og når jeg snur meg, innser jeg at svensk og italiensk arbeidsmiljølov er to ulike ting. Uten å ha passert noen sperring står jeg plutselig et par desimeter fra et stort kar med flytende aluminium. Dio Mio!

Den ordinære versjonen faktisk morsomst
I løpet av kvelden svinger jeg ut på veiene i Lecco på Racer-versjonen av V7. Motoren og den trivelig klonkete og langslagete girkassen er likedan, men Racer har clip on-styre, litt tilbakeflyttede fothvilere og fullt justerbare støtdempere fra Bitubo. Selv om grunnmodellen av V7 har mer primitiv fjæring og oppreist kjørestilling, er den faktisk morsommere å kjøre i de hastighetene som denne trivelige modellen er designet for.

Det er lett å skjønne at mange førstegangskjøpere har trykket V7 til brystet. Retro-utseende og ny teknologi er en lokkende og tidsriktig kombinasjon. 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 8 2014
Tekst: Tobias Bovin Foto: Moto Guzzi