Moto Guzzi V7 II Stornello

Nye Stornello utmerker seg mye i forhold til de aller fleste av dagens motorsykler. Røttene kommer fra Stornello Scrambler America, som ble introdusert i 1967.

Håndlaget i kun 1 000 eksemplarer
Dagens versjon kommer i et begrenset opplag på 1 000 enheter, og hver enhet er nummerert. Dette er i så måte en unik og spesiell motorsykkel som viser mye av Moto Guzzis lange historie. Stornello er for øvrig håndlaget på den opprinnelige Moto Guzzi-fabrikken i Mandello del Lario.

Denne prøvekjøringen foregår på norske veier, og jeg er den første som får kjøre den aktuelle modellen. Kilometertelleren står på null da jeg starter den luftkjølte V-motoren som gir sykkelen litt sideveis bevegelser. Lyden fra den markante og høyt monterte Arrow-eksospotten passer bra til den særegne rampen.

Clutchen tar det litt tid til å venne seg til, men sittestillingen er god og enkel. Moto Guzzi har implementert ABS og deres antispinn-teknologi (Moto Guzzi Controllo Trazione). Disse gjør imidlertid svært lite ut av seg.

Instrumenteringen består i hovedsak av rundt analogt speedometer og turteller, i tillegg til utetemperatur og en oversikt over hvor langt man har kjørt. Ingen girindikator eller annet, kun varsellamper.

Bra dreiemoment og girkasse, litt hard clutch
V7 II-motoren leverer et godt moment, og jeg er litt ekstra snill med den ettersom den ikke er innkjørt. Girkassen med sine seks gir fungerer fint, men clutchen er litt hard selv om den ifølge produsenten skal være bedre enn tidligere. Vibrasjoner er alltid til stede, men dette er Moto Guzzi-vibrasjoner som utgjør en viktig del av konseptet. I forhold til V7-motoren så heller den nye fire grader forover og er senket 10 millimeter. Hensikten er å gi bedre estetikk samtidig som knærne får bedre plass. Sistnevnte fungerer i hvert fall godt. Styret er passe bredt, og hendler og knapper har en enkel finish.

Salhøyden er på snille 798 millimeter, og dette bør passe mange motorsyklister. Salen gir riktignok litt tresmak etter en del mil. Bremsene foran består av en skive med en firestemplet kaliper fra Brembo. Dessverre er bittet dårlig og ufølsomt, og det krever en sterk klype for å virkelig få bremsene til å lystre. 

Dekkene stikker seg også ut på Stornello. Grovmønstrete dekk på 18 tommers felg foran og et godt gammeldags knastedekk på 17 tommers felg bak. Sammen med trådeikefelgene kler disse sykkelen godt og fungerer i det store og hele bra. 

Kunne vært flere innstillinger på demperne
Min prøvekjøring går mye på buktende småveier av ymse kvalitet. Demperne foran er av det ikke-justerbare slaget, mens man bak har mulighet til å justere forspenningen. De oppleves som litt harde, og jeg skulle gjerne sett at det var flere innstillingsmuligheter. Kardang er som vanlig valgt til kraftoverføring. Den gjør lite ut av seg og er med på å gjøre vedlikeholdet enklere. Ellers er fothvilerne solide og gir et godt grep.

Det er tid for å fylle den 21 liter store tanken, og også lokket oser av retro og historie. Det samme kan sies om plater på sidene for nummerskilt, frontlykten og den lille vindskjermen. I det hele tatt er detaljene mange, og mitt bekjentskap med Stornello er positivt. Det er fint å kunne kjøre uten å tenke for mye på innstillinger og annet. Her får man det enkelt og kan heller legge fokus på kjøreopplevelsen og omgivelsene.   

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 8 2016.
Tekst: Stig-Roar Martinsen Foto: Kristian Tjessem 

Annons

Annons

Sist nummer

Annonser