Indian Chief

Da svensken Oscar Hedström fra Lönneberga bygde den første Indian-motorsykkelen i 1901, var han 30 år gammel. I 1880, ni år gammel, emigrerte han til USA med sin familie og bosatte seg i Brooklyn, New York. Innen ti år hadde han skaffet seg svennebrev som urmaker. Men det var på mange måter hans hobby som konkurransesyklist som gjorde ham til en legende.

I løpet av drøye 50 år skulle han etablere et mc-merke som ble det største i USA, for siden å forsvinne inn i historien og bare finnes i folks hukommelse, på veteran­rally og i museer.

Polaris gravde dypt i lommeboken
Da Polaris i 2011 kjøpte Indian av Stellican, var det et relativt nyetablert selskap. Men produktet var en Harley-Davidson-klone som ingen trodde helt på når det kom til stykket. Polaris, som startet Victory fra null og niks for 15 år siden, hadde erkjent at de trengte et merke med historie og status for å på alvor kunne konkurrere med verdens mest kjente motorsykkelprodusent med lokalsjon i delstaten ved siden av. Så da lommeboken først ble tatt frem, var det like greit å grave skikkelig dypt. Her skulle det bygges en helt ny motorsykkel, samtidig som man skulle ivareta arven fra fortiden.

Greg Brew, designer hos Polaris, og prosjektleder Gary Gray gikk til verket. Man rekrutterte folk fra H-D, prøvekjørte alle gamle Indian-modeller, og jobbet døgnet rundt i to og et halvt år.

Tro mot det tradisjonelle Indian-utseendet
Hver eneste skrue på de gamle Indian-modellene ble saumfart, og alle eksperter ble intervjuet for at man skulle få et bilde av hva en Indian er. Eller motorsykkelens sjel, om du vil. Tre år senere sto en helt ny Indian-fabrikk ferdig, og den spytter nå ut helt nye Indian Chief-eksemplarer i et rasende tempo. De syklene vi får kjøre er definitivt pre production – de 20 aller første i verden. 

Indian produserer i løpet av 2014 Indian Chief i tre versjoner –  Classic, Vintage og Chieftain,  der den siste er en bagger-modell med kåpe og fire grader mer gaffelvinkel. Den vi kjører nå er en Chief Vintage.

Men teknologien er helt tidsriktig
Bare for å gjøre alt klart – Indian Chief er overhodet ikke i nærheten av samme motorsykkel som Chief var for 60 år siden. Den nye motoren er ikke sideventilert, selv om den er bygd for å se ut som en slik. Rammen er av støpte aluminiumsprofiler, og alt er så moderne det bare kan bli med tanke på at det er en luftkjølt V-twin med støtstenger.

CanBUS-el.system, ride-by-wire, ABS-bremser, cruise control, nøkkelfri tenning og et display som inneholder alt, inklusive kjørecomputer. Alt av metall som ikke er lakkert er badet i krom, og sal og vesker er av ekte  skinn – ikke noe juks med kunstlær.

Svært bra nedleggsvinkel til tross for salhøyden
Førersalen ligger 660 mm over asfalten. Det er svært lavt og gir god kontroll. Da det senere viser seg at nedleggsvinkelen er svært bra, blir det veldig morsomt å kjøre. Mappingen er veldig finavstemt, og man finner ingen glipp hva elektronikken gjelder. På sjette drar motoren fra under 50 km/t, og deretter gir den på hele veien uten at jeg føler behov for å gire.

Også bremsene imponerer. Jeg tramper på bremsepedalen og trykker bremsehendelen maksimalt inn ved 110 km/t. Begge hjulene gir fra seg sporadiske gnisselyder når ABS-en jobber, og den 379 kilo tunge maskinen stanser brutalt fort.

Ved lav hastighet er Indianen svært letthåndterlig, takket være lavt tyngdepunkt. Motorsykkelen er en drøy desimeter lavere enn den såkalte ”Kings Mountain-Indian” som Stellican bygde, takket være at Thunder Stroke-motoren er mye lavere enn både den gamle S&S­Harley-klonen og Victorys V-twin.

Betryggende stabil
Girkassen fungerer perfekt, og ved lovlig motorveihastighet holder den 1811 kubikk store motoren beskjedne 2 200 rpm. Det gjør at vi under prøvekjøringen ofte ligger og cruiser rundt 100 (les: mph). Alt går fint for seg, selv om de drøye 160 blåsene begynner å tære på kroppen siden jeg har valgt å demontere vindskjermen og kjøre ”in the wind”.  Motorsykkelen er betryggende stabil. Takket være cruise control kan du slippe høyre hånd fra styret og vinke til andre bikere som holder seg fast for bare livet når du kjører forbi dem.

Lett å merke at selskapet har hatt ambisjoner
Uansett underlag og kjørestil beveger Chief seg uten problemer akkurat dit føreren vil. Motorlyden og dreiemomentet gir meg gåsehud, mens balanseakselen i motoren jevner ut vibrasjonene (som godt kunne vært sterkere). Det føles nesten japansk bra, men til tross for dette finnes den genuine følelsen der. Den som sier: ”Dette er det jeg vil!”.

Når man sitter bak styret på en Indian, er det lett å forstå at selskapet har ambisjoner. Den første moderne Indian kunne ikke bli annet enn påkostet og fin. Hvis den viser seg å ha lang levetid og være fri fra barnesykdommer, kan dette bli starten på noe veldig stort. 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 10 2013.
Tekst: Manfred Holz                 Foto: David Goldman, Barry Hathaway, Erick Courly