Icons: Ducati Monster

Omstent som i samme stund som årtusenet gikk inn sitt siste tiår, rev man seg i håret i Bologna. Her bygde man hårete racere på en knapp liter, og som spiste japanske firere på 750 kubikk til frokost på veien mot gullet i Superbike-VM. Til tross for at syklene burde velte ut av fabrikken, var ordrebøkene like tomme som de stolte arbeidernes blikk.

Hva nå, vinn eller forsvinn? Ducatis designer Miguel Galluzzi mente det siste da han la skissene av en helt ny sykkel foran gubbene i dress, som ikke bare lot ham bygge den, men også lot være å klistre Cagiva på tanken.

Og navnet? Il Mostro! På en måte gjør Galluzzis design det gamle uttrykket ”less is more” om til praksis. En motorsykkel trenger ikke så mye mer enn en motor, ett hjul i hver ende, en tank til bensin, og så noe å sitte på og holde i, og det er nettopp slik Ducati Monster er designet. Og siden chassiset kunne tas fra superbiken 888 (nå ja), og motoren fra den tro tjeneren 900 SS, ble prislappen for utviklingen nesten ingen ting. Og dette var jo fordelaktig, siden ingen ting var nettopp det Ducati hadde.

Resultatet lot knapt nok vente på seg, og i etterhånd kan vi konstatere at Cagiva gjorde det rette. Med rundt 185 kilo på vekten, fine komponenter, og en motor full av karakter i et velbalansert chassis, var Ducati Monster akkurat den motorsykkelen som mange hadde ventet på (kanskje uten at de visste det selv). I Ducati-målestokk var den rimelig, omtrent som en Fireblade, og definitivt mye mindre enn eksotiske 916, som ble lansert året etter Monster, i 1994. Volumene ble deretter, og til dags dato er det solgt over 300 000 stykker.

Eksperimentlysten har vært stor, fabrikken har utstyrt Monster med alle mulige attributter fra sportssykkelhyllene, og verst av alle er S4 RS, med 126 væskekjølte hester og Öhlins-dempere (nye 1200 S får ha oss unnskyldt). Monster er imidlertid som best når den er trofast mot originalkonseptet, og spør du en innbitt Ducati-fører, skal det være desmodue og skramlende tørrclutch.

Nå er definitivt undertegnede noe partisk etter å ha vært i tospann med en svart nihundre alle fire årstider i svært mange år. Men vi kan ikke stikke under en stol at mer motorsykkel enn Ducati Monster kan det neppe bli.

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 10 2018.
Tekst: Magnus Wallner         Foto: Bikes arkiv