18. april 2024
Som de fleste av oss gjør jeg ikke annet enn å hate vintern. Forbanner snø, is, kulde og hele pakka. Men nå gleder jeg meg nesten litt til det igjen legger seg is over vann og sjø.
Har det endelig klikket helt for undertegnede? Er ikke det eneste positive som kan forbindes med is, den første iskremen man spiser på den første turen med biken om våren? Eller?
I februar tikket det inn en invitasjon i innboksen:
“Du er herved invitert til EMSK`s Familiedag på Øyern, 3/3 2012”.
Enebakk Motorsport Klubb arrangerer en sammenkomst på isen for sine medlemmer hvert år. En bragd i dette landet hvor alt som er moro og med motor er fy-fy.
Egentlig er dette noe som er forbeholdt kun medlemmer med familie. Pluss noen spesielt inviterte. “Spesielt inviterte”, du! Allerede der var jeg solgt. Sist gang undertegnede ble “spesielt invitert” var vel på ungdomskolen og til rektors kontor.
Jeg takket, og lovte å ta med fotoutstyr og godt humør. Om ikke “noen kunne låne meg en crosser da? Hehe.”
“Er jo det som er meninga da. Ta med kjøreutstyr du, så skal du få kjøre så mye du vil!”, var svaret fra avtroppende formann Remi Aasli.
Jeg svarte spakt at jeg bare prøvde meg på en spøk. Men her var det visst bare å stllle.
Da jeg kom ned til vika skinte sola. Det luktet grilla hamburgere, og utpå isen bromma det små firehjulinger på en bane for de minste, og crossere og enduroer på en større bane. Uinvidde kan si hva de vil om motorsport. Men at det er en familiegreie er sikkert som banken (Norske, ikke amerikanske og greske for eksempel!).
Hvor ellers kommer en mann i sin beste alder inn etter å ha “konkurrert” mot guttunger i femtenårsalderen, for så å hilse på barnebarnet som koser seg i barnevogna? Jeg fikk kjapt beskjed om å kaste på meg utstyret jeg tilfeldigvis hadde baki bilen. Jeg følte den enormt dårlige kondisen ville bli et problem.
Men jeg kunne da bare gå rundt og se kul ut med støvla fra 2005, hjelmen fra 1998, hanskene fra 1988, og en kropp fra omtrent Juratiden? Dessuten var kameraet nyladdat med masse giga og telelinsa var nypusset. "Mneeei, jeg satser på oppgaven som hoff-fotograf jeg. Og støtter klubben ved å handle noen burgere og slikt!", tenkte jeg var en slu plan.
Hadde det ikke bare vært for Ole:
“Halla! I dag deler vi på min smekk nye 250 Husqvarna! Legg fra deg fotosakene nå. Du trenger litt morro!”
Og utpå bar det.
Ole er en lur mann.
Jeg fighta med Sjølvaste Remi, tok noen direkte dirty passeringer av 85-sjafører, og kastet forsiktig opp under et grantre. Det hele var nydelig.
Carl Berthelsen fortalte meg, da jeg pratet med ham under King Of Snow, at iskjøring muligens var den beste RR-treningen. Den tar jeg greit. Å kjøre cross eller enduro gir garantert fantastiske basisferdigheter. Men skal du virkelig kjenne på hvordan ting & tang beveger seg, så er en pigga crosser på isen garantert det beste. Muligens også noe vi som dundrer avgårde på veien kunne trenge.
Utpå den skrapa banen igjen, fikk jeg klemt meg fast der det klemmes skal, lot forhjulet gli ut, kontret med å gasse litt, og velsignet det at det neppe kom til å gå HELT ad dundas. Banen var godt skrapet. Jeg måtte bare jukse litt i den ene svingen. Jeg følte at jeg imponerte. Til og med sønnen til nevnte Ole, Jørgen, slet med å komme forbi.
Jeg måtte spørre ham etterpå om at det at han viste fram forhjulet i flere runder bare var en måte å være ekkel på, men han insisterte på at jeg sperra bra.
Snill du, Jørgen! Flink til å ljuge og.
Etterpå plaget jeg alle med fullstendig fistel-beskrivelse av hele opplevelsen.
Håper det blir en skikkelig kald vinter!
