Handlebar Heven

“Going Down Under”

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. Jeg har nå hatt mine første kjøredager, og det har så vidt begnt å gå opp for meg hvor stort dette landet er.  

Etter gårskveldens Bear-line, er jeg tidlig oppe. Rekker faktisk å skrive litt før avreise kl. 09.00. Jeg passerer  Gympie, med kurs mot nye grusveier. Ikke lenge etter har jeg en motorsykkel bak meg. Det viser seg å være Jamie, som jeg kjørte med dagen i forveien. Vi stopper, og avtaler å slå følge nordover. Vi har stort sett samme rute inne, men Jamie vet om enda bedre veier. Det blir en lang kjøredag på grus. Plutselig står vi ved grenseovergangen til Qeensland. 

Utpå ettermiddagen ankommer vi Ipswich, rett sør for Brisbane. Det er merkelig med alle disse engelske navnene. Alt er jo så eksotisk, og allikevel har de engelske navn. På en måte helt maltplassert. Nå har ikke alt engelske navn da. Det er også seder med de lokale aborginske navnene. Etappen blir spennende, da jeg virkelig er på reserve. Tanken på sykkelen er 16 liter, og jeg fyller på 15,7 liter i Ipswich. Vi kjører gjennom milionbyen Brisban, i tett ettermiddagstrafikk. Det er varmt. ca 32 grader. Dagens etappe ender i Noosa Head, en liten turistlandsby. Her spiser jeg middag med Jamie og kjøresten hans Susie, som venter på han her oppe. Jeg camper på en plass som ligger rett innenfor stranden.

Vame

Det er klart for ny kjøredag. Jeg har planlagt en tur opp til Handlebare Heven. Dette er en liten mc-camp som ligger ved Kilkivan. Jeg er tipset om dette stedet av Frode Åmot som var her i fjor. Det er en kort kjøre etappe, så når jeg ser noen interessante åssider, leter jeg opp noen grusveier for en ekstra runde. Det er varmt denne dagen, og når gradestokken vipper opp mot 38 grader, er jeg glad for at jeg har skiftet til lettere kjøreutstyr. Nå har jeg byttet Dualride dressen mot crosstrøye og bukse. Det fungerer ypperlig. Ruco Scandinavia har utstyrt meg med bra kjøreutstyr. Det eneste jeg har kjøpt i tillegg er teknisk undertøy med kjølende effekt fra Klim. Dette fungerer faktisk. Med denne varmen er det nesten som å kjøre mot en hårføner. 

Handlebare Heven

Jeg ankommer Handlebare Heven på ettermiddagen, og stopper utenfor det mildt sagt spesielle huset til Annie Cassidy og Jocke Adams. Opp ved garasjene dukker Jocke Adams opp splitter naken. Han ser nesten ut som en julenisse, med langt hår og skjegg. Heldigvis får han på seg bukser, og serverer meg en iskald øl, inne i det svale huset. Jocke forteller meg at stedet er bygget opp av ting de har funnet, og fått.

Huset forsynes av strøm fra gamle kasserte solcellepaneler, og vannet samler de i sisterner fra takene. Huset er fylt til randen av sjarmerende krimskrams og gjenstander. Jocke viser meg samlingen sin av motorsykler. Denne består av en Suzuki DR400, en gammel Kawasaki med sidevogn, en Vulcan, og en gammel 110cc Honda post-sykkel. Denne har Jocke krysset Simpson Desert med. Annie kjører en Harley trike. Rundt huset er det plassert flere campingvogner for gjester, og Jocke plasserer meg i en av disse. Et stykke neenfor huset er det en festplass, med scene, bar, kjøkken og toaletter. Det er her det arrangeres fester. Inne oppunder taket henger en Honde Bol dor 900, og oppe i trærne henger flere andre motorsykler. Et skikkelig spennende sted. Det neste prosjektet til Annie og Jocke er å bygge en camp for hjemløse kvinner. Et sted der de kan være om livet har blitt vanskelig, og de ikke har noe sted å være. Det er tydelig at Joce og Annie har omsorg for andre mennesker. Jocke tar meg med på den lokale puben for middag. Dette er også litt av et sted, bestående av en bar, salonger med tykke vegg til vegg tepper, og en bakgård der med biljardbord og sittegrupper. En fin atmosfære, fylt opp av imponerende mange lokale gjester. Maten er super. 

Slutt på strømmen

Jeg sover godt i den lille campingvognen, og etter en deilig frokost setter jeg kursen nordover mot Boundaberg. Det blir en varm dag. Veiene er ikke spesielt spennende, og jeg sitter nærmest å sløver inntil jeg oppdager at ingenting av det elektriske på sykkelen virker. Motoren går imidlertid, og fastslår at jeg har bensin nok til å komme frem til bestemmelsesstedet mitt. Jeg slår tenningen av og på, og sjekker om starteren går rundt. Det gjør den ikke. Sykkelen starter heldigvis igjen når jeg slipper kløtsjen. Jeg bestemmer meg derfor for å kjøre de siste 8 milene fram til Boundaberg. Jeg tar ikke sjansen på å bli stående fast her ute i ingenmannsland. 

Jeg ankommer huset til Debbie Wood i Boundaberg. Etter feilsøking på sykkelen finner jeg ut at det heldigvis bare er en sikring som har gått. Debbie viser meg hennesimponerende samling kjøretøy. Hun ha en Harley med sidevogn, en Triumph Bonnevill, En suzuki GSX 1400 med sidevogn, en Vespa og en Honda 110cc postsykkel. Det står i tilegg en gammel Holdenstasjonsvogn i den impoerende garasjen. Vi drar på den lokale puben. Det er fredags ettermiddag, og dagen da australienerene går ut for mat og drikke etter endt arbeidsdag. Her er det virkelig liv, med levende musikk og masse folk. Stemningen er på topp og maten er god. 

Dagen etter blir Debbie med meg på tur. Hun laster opp Suzukien, og vi kjører ned til Rainbow Beach. Denne stranden er kjent for alle sine fargevalører av sand. Vi treffer et australiensk par som er i ferd med å slippe luft ut av dekkene på pickupen sin. De tar oss med på kjøretur på stranden. Det blir en fantastisk tur, og vi får virkelig sett hvordan sanden endrer seg bortover stranden. Det blir bading i sjøen før vi reiser videre. 

Etter strandturen tar vi inn  på en smal grusvei. Det er merket at denne kun er kjørbar for firehjulstrekkere og at man ikke skal kjlre her når det regner. Når vi er kommet godt inn på grusveien åpner himlen seg. På en liten halvtime er veien forandret til søle, bekker og vanpytter. Det blir en lang og spennende tur gjennom buchen. Tiden går, og det blir kveld, men Debbie har en veninne vi kan overnatte hos, før turen fartsetter neste dag. 

Debbie og jeg skiller lag i Kilcoy og jeg fortsetter turen ned til Lake Leslie, der jeg camper helt ytterst mot vannet. Her får jeg turens vakrste solnedgang. Det er helt magisk, og når sola er nede, ligger jeg å titter ut gjennom myggnettingen på teltet, helt hypnotisert av lyset på himmelen utenfor. 

I morgen fortsetter turen. Hilsen Kenny Dundee……

I morgen fortsetter turen….