Fire irriterende sekunder på Gotland Grand National

Passe møre i kroppen begynner vi å hente oss inn igjen etter Gotland Grand National. Etter at en kompis ble fraktet bort i ambulanse og tilbrakte natten på sykehus i fjor, er den største seieren at kameratgjengen klarte oss uten skader. Benskjørhet virker å oppstå ved 40-årsalderen …

Gotland Grand National var i år tørrere enn tørrest. Må ha vært en historisk rask bane. Men jeg hadde problemer med at sykkelen kranglet ved start. Jeg kicket meg blå i ansiktet ved depotet før den kom igang, og da jeg først sto på startlinjen, føltes det mer nervøst enn vanlig. Å stå i første rekke og ha en sykkel som vegrer seg for å starte, føltes ikke som den beste kombinasjonen. Puls i 180 da startlyset skiftet farge. Selvfølgelig startet den ikke, og jeg kom igang sist. Kunne like gjerne stått i sjuende rekke. Akkurat nå er den med andre ord til salgs til en svært gunstig pris …

Innledningsvis var racet som å kjøre i en jævla sandstorm, like støvete som om det var et ørkenrace. Men den største ulempen var så klart at det blir litt vel mye kortesje i begynnelsen. Jeg brukte de første to rundene til å forbanne meg selv fordi jeg ikke fikk igang sykkelen.

Gjennom hele racet føltes det som det var mer folk i år; jeg tror nok at dette er grensen for hva banen klarer, og det blir så klart også færre som faller fra siden banen er så tørr. Til og med nede på Allhage myr støvet det, hesteskoen var knapt nok leirete, men den siste runden omdirigerte funksjonærene slik at folk skulle bli skikkelig møkkete og dermed sørge for bra TV.

Tre timer går fort. Litt for fort, viste det seg. Jeg misset å få kjøre sjette runde med fire sekunder. Seks runder var selvfølgelig målet, og å gå glipp av dette med fire sekunder føltes forbannet surt. Hadde ikke folk stått og kranglet, hadde jeg ikke veltet på fjerde runde, hadde jeg bare fått igang sykkelen osv., så hadde jeg kjørt fem sekunder raskere og fått med meg sjette runde. Men slik ble det ikke. Fem runder på 3:00:04. Bare å begynne å trene for neste år. 

Kompisene fikk bra resultater, vi forbedret oss alle sammen. Interessant å se at det skiller så lite mellom rundetidene våre, bare sekunder mellom enkelte runder. Det blir i minste laget når vi kjører mye sammen, vi burde nok begynne å kjøre trening med dem som er raskere for å få opp farten selv til neste år.

At australske Josh vant for første gang var stort. Snakk om dominans fra Husqvarnas side under løpet! Første, andre og tredje. Etter tre timers kjøring skilte det bare seks sekunder mellom Josh og norske Even Heiby. Jesper Jönsson kom på tredjeplass. Sjekk forresten bakdekket til Mats Nilsson. Snakker om røff kjøring; kalksteinen formelig spiste bakdekket. 

En annen kul detalj fra GGN var at jeg støtte på Per Wallin, som klarte seks runder med en armésykkel, Husqvarna 258. Snakker om bragd!