20. april 2024
Alle husker sikkert den pinlige episoden da du var ute og ga jernet med sportssykkelen på favorittveien og ble frakjørt av gubben på en GS. Han som dukket opp i speilet med vesker og full pakke, og bare kjørte forbi og forsvant. Dette burde jo ikke engang være mulig med tanke på ytelsesforskjellen mellom din overmotoriserte sportssykkel og den gamle gubbesykkelen han kjørte på?!
Hvordan kan dette likevel skje?
Svaret i teorien er at det faktisk ikke kan skje, da ytelse, vekt og dekk hos en moderne sportssykkel overgår ytelsen hos en eldre eventyrsykkel med massiv vekt og allrounddekk egnet for alle underlag. Spesielt ikke om vi ser på den maksimale kapasiteten hos de ulike byggene, samt at de kjøres mot hverandre på en bane med dyktige førere.
Det praktiske svaret på spørsmålet er imidlertid mye enklere.
Gubben med vesker er en erfaren landeveisfører med tusenvis av mil i bagasjen. Han leser terrenget og omgivelsene nesten ubevisst, og dermed kan han planlegge kjøringen og gjøre den utrolig effektiv.
Sportssykkelføreren kjører sannsynligvis ikke like mye på landeveien, men på banen for å sette raske rundetider. Likevel tror han at han blir rask på landeveien som en bonus. Dette er helt feil! På banen handler det om å bremse steinhardt og gi skikkelig gass ut av svingene. På landeveien ødelegger du flyten umiddelbart hvis du kjører på denne måten.
Her handler det isteden mer om å holde jevn fart. Finne de raske sporene uten å måtte bremse så steinhardt at du nesten står stille, for deretter å gasse så hardt at framdekket fyker til værs.
Med et bevegelig blikk som stadig leser av omgivelsene, er du mer forberedt på brå situasjoner som kan oppstå, samtidig som du får fordelen av å lære deg når du kan kjøre raskt, eller hvor farerne er størst.
Et bevis på dette er racingførerne på Isle of Man. Få førere er raskere enn John McGuinness når det gjelder landeveiskjøring med motorsykkel. Han leser omgivelsene så langt frem som mulig for å finne flyten. Samtidig analyserer hjernen hele tiden hvor godt grepet er foran ham, hvilken type asfalt det er, spor av olje eller grus, og ikke minst hvor fuktig det fortsatt kan være etter regnet i skyggepartiet han straks kommer til. Alt dette analyseres lenge før han engang rekker å komme i nærheten.
Tilbake til sportssykkelføreren som lever i den tro at banekjøringen også har gjort ham raskere langs veien.
Å ha blikket mot neste sving, som han har lært seg på en banedag, holder ikke lenge når du kjører på veien. Her finnes det forstyrrelser som dårlig sikt, telehiv, grussprut med mere som gjør at den uforberedte hjernen får for mye input og dermed mister fokus. Farten reduseres.
Gubben på GS-en, som har trillet verden rundt med sykkelen, har kjørt på veier som knapt kan kalles dette, og han vet nøyaktig hvilken tilstand som gir hva slags grep for hans dekk og sykkel. Han har allerede lest av omgivelsene via tretoppene og vet at svingen åpner seg etter partiet med dårlig sikt, han har heller ikke sett noen utkjørsel eller postkassestativ ved veikanten, og dermed holder han farten og kjører forbi.
Rask landeveisfører blir du bare ved å legge mange mil bak deg langs landeveien. Her teller bare erfaring og et våkent blikk.
Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 8 2017.
