Endelig litt snø og kulde

Hva er det som feiler været for tiden? Det kan liksom ikke bestemme seg – den ene dagen er det  masse plussgrader, den andre dagen noen minusgrader, og den snøen som rekker å legge seg, smelter like fort. Uansett årsak til mildværet sitter vi ved 59 grader nord igjen med svarteper siden det verken er kontinentalt plussvær eller real nordisk vinter. Nå er det som England på sitt verste. Men en slipper jo det minste nyrepaien …

I helgen falt det imidlertid en masse våt snø, og siden værmeldingen for natten mellom søndag og mandag spådde en god del minusgrader, var jeg smart nok til å fjerne det meste av snøen allerede søndag kveld. Våt snø har jo den egenskapen at den er temmelig tung å håndtere.

I morges tuslet jeg fornøyd ut for å koble til motorvarmeren. Den vesle snøen som fortsatt var der, lå i form av flere centimeter tykk skare, og bagasjestroppene var like stive og vanskelige å hanskes med som frosne fotballstrømper.

Det viste seg med andre ord at jeg ikke hadde vært fullt så føre var som jeg trodde. Da jeg først hadde fått på meg kjøredressen og nok en gang hadde tenkt tanken at det hadde vært bra med vinterfor i jakken, fikk jeg verken plassert kamera eller GPS i festene. De var fulle av is siden helgens tøvær hadde gjort at smeltevannet hadde rent ned i diverse kriker og kroker.

Det samme gjaldt tenningslåsen, som var helt tett. En pose varmt vann, som normalt pleier å hjelpe, var uten effekt, så jeg måtte hente varmluftspistolen i boden. Heldigvis startet Ducatien greit, selv om motorvarmene på sitt beste holdt oljetrauet pisslunkent i området like rundt elementet. Jeg noterte i bakhodet at jeg nok bør gi motorvarmeren mer enn 45 minutter på seg om morgenen, samt at å bruke overtrekk (i hvert fall på enkelte dager), kanskje ikke er en så dum idé.

Så bar det av gårde. Saltsørpa glimret med sitt fravær – en fordel ved åtte minusgrader – og det samme gjorde lyset, siden bryteren var frosset fast. Det løste jeg raskt og greit ved å hente plastposen med varmt vann jeg hadde lagt igjen i oppkjørselen, for å med vold begynne å overbevise 15 år gammel frossen italiensk plast om hvem som bestemmer, kan bare ende på en måte – med en oppringning til Italia Bike Center.

Ellers ble jobbreisen bort i mot perfekt. Kanskje ble hanskene jeg hadde opplevd som litt tynne allerede ved null grader litt mangelfulle denne morgenen, men ellers skal jeg ikke klage. I morgen skal jeg ta med et par av litt grovere kaliber.

Årets piggdekk, Continental TKC80, fungerer også svært bra, og grepet på snø og is er definitivt bedre (les: mindre dårlig) enn i fjor. Totalt 480 pigger sammenlignet med fjorårets vinter med 300 gjør en stor forskjell. I tillegg er det faktisk forbausende hvor bra Ducatien går på glatt underlag. Jo visst vingler den en god del, men faktum er at den oppfører seg veldig fint så lenge en ikke drar på altfor mye.

Begynner jeg å rugge for mye på styret, kan den imidlertid bli småsur og hive meg av i nærmeste snøfonn. Pent og rolig er nøkkelordene.

Denne morgenen var det mye trafikk. Eller rettere sagt var gater og veier fulle av førere mer eller mindre i fri flyt. Stockholmere er nok litt som SJ;  delvis glemmer de fullstendig at det kan komme snø siden det er vinter, men også hvordan en skal oppføre seg når den først er et faktum. Med andre ord tok det sin tid å trille de tre milene til jobb. Slike dager skjerper simultankapasiteten; ikke nok med at du selv må fokusere enda mer på underlaget, du må dessuten gjøre det i en radius på hundre meter.

Noen andre motorsykkelførere så jeg forresten ikke. Til vanlig pleier jeg å møte noen her og der. Men jeg møtte en råtass som kom sladdende på en Honda Zoomeer – vakkert! Men helt ærlig begriper jeg ikke hvorfor de fleste lar sykkelen stå, og jeg må innrømme at det var temmelig godt å trille ned i garasjen på jobben. Det virket imidlertid som monsteret var lystent på mer snø og is siden det ikke ville slå av motoren da jeg parkerte. Eller så skyldtes dette at nøkkelen var frosset fast …