20. april 2024
Jeg ligger bak en bil og ser Magnus, som nettopp har kjørt forbi, bli en neongrønn prikk i horisonten. Til slutt åpner det seg en rake fri for møtende biler foran meg. I med tredjegiret, jeg styrer sykkelen over til venstre fil og åpner gassen. Turtallet øker utrolig raskt, akkompagnert av litt turbohvining, og giringen skjer med et fres fra dumpventilen. Akselerasjonen er utrolig rask. Snart kan jeg skjelne den neongrønne prikken igjen, og like etterpå er jeg helt innpå ham.
Dumpventilen freser til på nytt idet jeg slår av på gassen og legger et par fingre på bremsehendelen. Jeg kjenner hvordan dopaminet sprer seg i blodet. Jeg fniser som en ungjente i hjelmen, helt fantastisk!
I denne duellen skal vi gi blaffen i all politisk korrekthet. Kawasaki Ninja H2 møter en turboladet Suzuki GSX 1300 R Hayabusa.
Kompressormatede H2 leverer 201 Hk og over 140 Hm
Kawasakis kompressormatede Ninja H2 ble lansert etter skyhøye forventninger på EICMA-messen sist høst. H2 er en teknologisk banebryter i ordets rette forstand. Den kompressormatede motoren på 998 kubikk leverer 210 hester og drøye 140 Newtonmeter.
Modellen er utstyrt med en omfattende elektronikkpakke med like omfattende justeringsmuligheter, som er en fordel med tanke på sykkelens rå ytelse. Det eneste jeg mangler er muligheten for å koble ut ABS-bremsene uten problemer, men det bør ses på som flisespikkeri. Det som er vesentlig er at det allerede ved den første prøvekjøringen av modellen ble klart at Kawasaki hadde skapt en motorsykkel som oppfyller de høye forventningene.
Overlading gir mest valuta for pengene hos Hayabusa
Suzuki Hayabusa anses ofte som kongen av de raske motorsyklene, til tross for at konkurrentene (først og fremst Kawasaki ZZR) har passert den de seneste årene når det gjelder både effekt og toppfart. Hayabusa er imidlertid en populær sykkel blant trimmere, der det som kanskje gir best valuta for pengene er overlading.
På vårt eksemplar, lånt av en finsk leser, er styrkeforholdet omvendt takker være turboen. Den er bygd for dragracing, og dermed har den i tillegg til overlading også blitt forlenget og senket. I nåværende gatetrimming gir den 265 hestekrefter på bakhjulet.
Duellen ble kjørt rundt vakre og solfylte Stockholm, med nesten 30 plussgrader på termometeret. Den andre testføreren, redaksjonens muskelsykkelfantast Magnus, fikk også fylle en stor luke i allmenndannelsen, siden han aldri før har kjørt en overladet motorsykkel. Men hvordan klarer et hjemmebygd turbovåpen seg mot en fabrikksprodusert superlativsykkel?
H2 har ekstra avanserte betjeningsorganer
Kawasaki Ninja H2 står i redaksjonsgarasjen og oser styrke. Den glinsende svarte og forkrommede overflatebehandlingen understreker sykkelens djerve linjer, der den fantastiske grønnlakkerte rørrammen er prikken over i-en. Dette er ingen sykkel for beskjedne mennesker!
Når du trykker på startknappen, våkner Kawasakien til merkestypisk grov tomgang. Det første du legger merke til idet du setter deg i salen, er den kompakte, sportslige kjørestillingen, og så noterer du deg de svært avanserte betjeningsorganene – hvorfor finnes ikke disse på Kawasakis øvrige modeller?
Også ved bykjøring er Kawasakien som en hvilken som helst annen sykkel. Den går vibrasjonsfritt, er letthåndterlig, og har en fintfølende clutch med bra følelse. Det eneste svake punktet når en kjører i bytempo er den aggressive kjørestillingen.
Den vanvittige karakteren avsløres for fullt langs landeveien
Men hva spiller dette for rolle? Når veien åpner seg, gjør gassen det samme, Og da avsløres H2-ens vanvittige karakter. Gassresponsen er direkte, og takket være kompressoren finnes det mengder av effekt tilgjengelig allerede fra lavt turtall. Mellomregisteret er massivt! Akselerasjonen er rå, det hadde nesten vært lettsindig av Kawasaki ikke å utstyre H2 med den omfattende pakken av elektroniske hjelpemidler. Å spinne bakhjulet eller få opp forhjulet krever nemlig ikke spesielt mye strev!
Quickshifteren, som virker ved oppgiringer, er en av de beste jeg noen gang har testet. Giringene skjer raskt og mykt. Symbolene på ladetrykksmåleren øker, hastigheten stiger, og det samme gjør kompressorhylet. Speedometeret viser lynraskt langt over førerkortvennlige tall.
Overlegen ytelse, men full kontroll
På papiret skiller maksimal effekt og moment ikke seg mye fra dagens superbike-modeller, men i sammenligning er registeret på H2s motor noe helt annet. Ytelsen er overlegen, og jeg føler hele tiden at jeg har full kontroll over sykkelen. Det eneste som reduserer påliteligheten litt er et noe urolig framhjul, men da snakker vi tross alt om svært høy fart.
Også når veien svinger fortsetter orgien. Kawasakien styres enkelt og raskt inn i svingene, og vekten på 238 kilo merkes knapt. Bremsene fra Brembo kontrollerer farten veldig effektivt, også på svingete veier står jubelen i taket.
Prøver du å beskrive Kawasaki Ninja H2 med ord, blir det mangel på superlativer. På den ene siden er den en svært sivilisert og lettkjørt motorsykkel som praktisk talt hvem som helst kan kjøre – du skal bare være bevisst på hva som finnes mellom beina. Hvis føreren vil, blir den en utrolig rå sykkel med en ytelse som ingen forblir uberørt av.
Øredøvende Hayabusa-brøl
Turbo-Hayabusaen er heller ikke noen diskret type. Først legger du merke til den lange svingarmen, etter det spesiallakkeringen, den lave salhøyden, og til slutt det massive eksossystemet. Turboen ligger skjult bak kåpene, men ladetrykksmåleren på venstre styrehalvdel indikerer at det ikke er spørsmål om noen ”all show, no go”-løsning.
Hvis det ennå skulle være uklarheter vedrørende segment, viser Suzukien sitt tenkte bruksområde når den startes. Brølet på tomgang oser styrke – lyden gjør at tilskuere med imponerte/sjokkerte uttrykk slår hendene for ørene.
Ikke helt overraskende er ikke bykjøring noe for Suzukien. Clutchen er veldig tung, og den lange svingarmen gjør sykkelen enda tyngre å håndtere, men ikke så skummelt som en kanskje skulle tro. Siden sykkelen er lav, må en være på vakt ved fartsdumper. Den rå gangen får sykkelen til å vibrere kraftig, og dessuten blir motoren raskt veldig varm når du står på rødt lys.
Svimlende teoretisk toppfart; best på rakene
Men med bytrafikken som kulisse toner Hayabusaen flagg. Motoren er utrolig sterk, men ingeniørene har også klart å gjøre den svært kjørbar. Ladetrykket stiger mykt, og det blir knapt noen forstyrrende turboutsettelse. Akselerasjonen er helt syk, og speedometernålen skyter ivei uansett girvalg. Med nåværende utgiring er sykkelens teoretiske toppfart 338 km/t, en svimlende hastighet som utvilsomt kan nås temmelig fort. Også på høyeste gir kan en få problemer med grepet, og det sier det meste om motorens store potensial.
Mens H2-en utmerker seg også på svingete veier, er Hayabusaen heller en rakett av typen ”legg an og fyr”. Den lave, lange og tungrodde sykkelen byr ikke på noen spesiell nytelse utenom motorveienes temmelig rette strekninger. Dessuten er bremsene, til tross for at de foran er erstattet med radialbremser fra Tokico, altfor underdimensjonerte med hensyn til det som sykkelen er kapabel til hastighetsmessig.
Uansett er den turboladede Hayabusaen en utrolig rå maskin. Til forskjell fra den i denne sammenhengen mer siviliserte Kawasakien byr Suzukien på en stor porsjon galskap uansett hastighet. Og hvem liker vel ikke det?
Ninja vinner med sin miks av fromhet og råskap
Selv om Hayabusaen med steroidinjeksjon er det raskeste og sterkere alternativet av disse to, blir vinneren Ninja H2 med sin ”Dr. Jekyll og Mr. Hyde”-karakter. Ved vanlig kjøring er den relativt trivelig og from som et lam, men det er få som vil føle at de trenger mer effekt. For lengre turer er den kanskje noe ekstrem – kan du i det hele tatt ha med bagasje? – men ellers det vanskelig å komme på noen type av asfaltkjøring den ikke vil klare. Nevnte jeg den hysteriske ytelsen?
Noe som ellers gjør H2 til en viktig modell er at den baner vei for nye og miljøvennlige motorsykler. Og dessuten er det lett å forestille seg enda råere sykler som den grønne teknologien vil komme til å utvikle. Vi må imidlertid huske at turbo-busaen er en sykkel som prismessig ligger et stykke etter H2-en.
Om hverdagen er grå og trist og du trenger noe som kan få deg til å føle deg levende, er en overladet motorsykkel et veldig effektivt legemiddel. Hvor lenge du faktisk kommer til å overleve, er imidlertid en annen sak.
Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nummer 9 2015
Tekst Petri Suuronen Foto Simon Hamelius
