16. mai 2021

Ducati Scrambler

Dette er en såkalt ”big deal”. For å understreke hvilken viktig motorsykkel dette er for Ducati, har de gitt den sitt eget merkenavn – teknisk sett er det nemlig en Scrambler Ducati. Ducatis motto er ytelse og teknologi, mens Scrambler står for et annet slags ideal – som forventes å øke salget med 30 prosent. Mellom 1962 og 1974 ble den ensylindrede modellen produsert for det amerikanske markedet, og nå har de altså gjenopptatt den som om produksjonen aldri opphørte. Lanseringen er lagt til Palm Springs, og i løpet av en dag fikk jeg, som eneste skandinav, muligheten til å kjøre Scrambler Icon på svingete fjellveier.

Hele fire Scramblere kan modifiseres i det uendelige
Faktum er at det finnes fire Scramblere. Icon er basismodellen, men du får også Urban Enduro, Classic og Full Throttle – hver og en med sin egen fasong og en flora av tilbehør. For om det finnes en motorsykkel med store muligheter for å skreddersys, er det Scrambler. Disse fire modellene er bare et grunnlag å gå ut fra. Du kan bytte ut tankpanelene i et trettitalls farger, montere ulike vesker, skjermer, lyktegitter, styrer – listen er lang. Og ja, for dere som mangler det ikonisk høytliggende eksossystemet, finnes dette som ekstrautstyr.

Los Angeles har sett sitt første regn på lenge, men når vi skal forlate hotellet, ser det ut til å klarne opp. V-twinnen rister igang med et brøl. Til tross for alle miljø- og lydkrav har Ducati lyktes med å skape en herlig motorlyd. Motoren er en lett omarbeidet versjon av den nå utgåtte Monster 796, og dette betyr at Scrambler er Ducatis eneste luftkjølte modell for et mer lineært register med lavere trimmingsgrad. Dessverre føles ikke innsprøytningen like avstemt. Gassresponsen er rykkete, noe en ny mapping jo vil løse, men irriterende uansett.

Antall hk føles ikke begrensende, litt treggiret, men komforten er god
Til tross for at den 800 kubikk store motoren ”bare” har 75 hestekrefter, føles det aldri begrensende. Tvert imot er den pigg og inspirerende. Motoren har flerplate våtclutch, og er koblet til en sekstrinns girkasse. Clutchen er myk og gir en bra følelse. Girkassen føles fin på de fleste nivåer, men flere av journalisterne som deltok – meg selv inkludert – lyktes med å finne frinivåer mellom girene. Den oppleves også tidvis som treggiret.

Både i den passe snille bykjøringen og på de svingete landeveiene er Scrambler lettkjørt. Førerposisjonen er avslappet, og takket være det brede styret er den lettmanøvrert. Salhøyden er 790 millimeter, med lavere sal som ekstra, så å nå ned er ikke noe problem. Før var jeg redd for at mine 190 centimeter skulle oppleve Scrambler som liten og trang, men der blir jeg motbevist – tvert imot føles den romslig. Imidlertid tar høyrefoten i lyddemperen med hælen.

Chassiset lever opp til motoren, og Scrambler faller lett inn i svingene. Fjæringen leveres av Kayaba (KYB), både foran og bak er fjæringsveien 150 millimeter, og dette forbedrer komforten. Bakdemperen jobber problemfritt, men forgaffelen føles for hardt innstilt. Jo visst er noen av veiene vi kjører på i veldig dårlig stand, men personlig hadde jeg foretrukket en mykere innstilling. Dette for å gi en enda mer allsidig og komfortabel karakter, men det får ses på som en fotnote. Verdt å notere er at det eneste som går an å justere er forspenningen på bakdemperen.

Dekkene er Pirellis nye allroadmodell MT60, spesiallagd for Scrambler. De byr på et bra grep, og funker for lettere rampekjøring på grus. Offroad har ikke særlig stor fokus under lanseringen, sett bort fra ved fotograferinger og noen spontane stunts, men sett bort fra den rykkete innsprøytningen er det ingen problemer, og Scrambler er svært morsom å sladde med.

Solide bremser; litt mangelfull instrumentering
Innbremsing foregår ved hjelp av en solid enkelskive på 330 millimeter foran, og en på 245 bak. Den førstnevnte benytter en firestemplet monoblockaliper fra Brembo, og fungerer utmerket. Den er initialt lettdosert og førervennlig, med bra bremsekraft. Bosch har levert ABS-systemet som kan stenges av og nås via en bryter på styret. Dette fører oss videre til den runde instrumenteringen som er plassert mot høyre. Farten står i fokus, og en turteller løper langs underkanten, fra høyre til venstre istedenfor det mer vanlige omvendte. Den inneholder bare den mest grunnleggende informasjonen, noe som nødvendigvis ikke er galt, men en girindikator hadde ikke vært feil. Designen er passende, men enkelte kan oppleve den som utydelig sett bort fra speedometeret.

Herlig motorsykkel som passer de fleste
Det finnes enkelte smådetaljer som hindrer Scrambler i å nå sitt fulle potensial, men det er en herlig motorsykkel. I sin markedsføring har Ducati rettet seg mye mot yngre og nye motorsyklister, men for å være ærlig passer Scrambler førere av alle slag – et forslitt uttrykk, men som virkelig er velfortjent i dette tilfellet. 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 2 2015
Tekst Jonathan Balsvik Foto Ducati

Andre artikler du kanskje vil like

Annonser