Ducati Hyperstrada

Å dra på pressevisning av en ny motorsykkel er ikke det verste man kan gjøre, spesielt ikke når den er lagt til Toscana, den delen av Italia som skulle sitte lengst oppe på fronten av støvelen rett under kneet. Ekstra morsomt blir det nå som vi er på Ducatis hjemmebane, med en tur på Ducati-museet på dagsordenen.

Området omkring Bologna kalles ofte Motor Valley, og rommer foruten Ducati også Ferrari, Maserati og Lamborghini. Menneskene i Toscana har en lik blanding av bensin og rødvin i blodet, og motorarven er viktig – Follow Me-bilen på flyplassen er en Lamborghini Aventador – folk er like stolte over sin kjøretøyindustri som sine vinranker.

ABS, traction control og kjørenivåer ble grundig testet i uværet.
Selve kjøringen er lagt til den kuperte regionen sydøst for Siena. Landskapet har en variert topografi, og innimellom tar de svingete veiene oss mer oppover eller nedover enn fremover, noe som er svært positivt for kjøreopplevelsen. Medaljens bakside er at de store høydeforskjellene skaper utmerkede forutsetninger for dannelse av Cumulo­nimbus, såkalte tordenskyer, som vi fikk en smaksprøve på da vi bare fem kilometer inn i prøvekjøringen ble rammet av tidenes haglskur. Aldri så galt at det ikke er godt for noe – det speilglatte underlaget ga ypperlige forutsetninger for å teste både ABS, traction control og motorens ulike kjørenivåer.

Mengder av ekstrautstyr.
Hyperstrada er basert på Hypermotard. Forskjellene dem imellom er relativt små, men vesentlige. I hovedsak handler det om 20 millimeter høyere styre, høyere vindskjerm og et mykere chassis på Hyperstrada. Dessuten er den standardutstyrt med vesker på 25 liter per stykk, samt varmehåndtak. Hyperstrada har et mykere og mindre ekstremt uttrykk sammenlignet med Hypermotard, men å kalle den for touringmaskin (en liten Multistrada) er å ta i. Det finnes dog mye tilbehør som gjør den mer touringvennlig – høy skjerm koster 1 354 kroner, GPS 6 926, toppboks 5 440, og tankveske 1 718. Selvfølgelig finnes det en slip-on med vellyd fra Termignoni til 13 840 kroner, og har du problemer med salhøyden på 850 millimeter, finnes det en 20 millimeter lavere sal til 2 200 kroner. Det går også an å bestille Hyperstrada i en 20 millimeter lavere versjon fra fabrikken. Den koster ikke noe ekstra, men det gir kortere fjæringsvei (130 i stedet for 150 millimeter).

God fjæring og ditto styreegenskaper.
Bygget er en klassisk Ducati, og hovedrammen er en fagverkskonstruksjon av stålrør. Bakrammen er av støpt aluminium, og har både sideveskefester og ditto for toppboks integrert.

Chassiskomponentene er relativt enkle – gaffelen mangler helt justeringsmuligheter, bakdemperen har justerbar forspenning og returdemping, men det er ikke noe som påvirker negativt. Hyperstrada styrer inn fint, holder sporet godt, men lar seg korrigere uten protester, og fjæringen jobber godt avstemt og nyansert.

Sittestillingen er oppreist og ”motardaktig,” delvis takket være den flate tanken. Salen byr på god støtte, og gropene i tanken gjør at følelsen av full kontroll er fremtredende.

Tre ulike kjørenivåer.
Den 821 kubikk store motoren har tre kjørenivåer –  Sport, Touring og Rain. S og T har full effekt på 110 hester, og Rain har 75. Både ABS (to nivåer), samt traction control (åtte nivåer) forhåndsinnstilles avhengig av kjørenivå. Det går dessuten an å tilpasse individuelt.

I nivå S er gassresponsen svært kjapp. Jeg foretrekker den mykere T (R er gummistrikkaktig), men uansett hva, så leveres kreftene jevnt, og motorgangen er uventet mykt. Speilene er nesten krystallklare hele tiden.

Koblingen mellom hånd og motor skjer med Ride-by-Wire, og fungerer slik at du ved hjelp av gasshåndtaket forlanger et visst dreiemoment fra motoren, som den så leverer (hvis ikke traction controlen går inn og begrenser dette). Det høres finurlig ut, men funksjonen er utmerket.

Førsteklasses clutch og girkasse; kunne hatt høyere sjettegir.
Den wirestyrte clutchen er svært lett, men doseringen ved start krever tilvenning. På rullen er den dog smidig, og slurefunksjonen er helt perfekt. Det samme gjelder den følsomme girkassen som dog gjerne kunne ha fått et høyere sjettegir. Instrumenteringen mangler girindikator, og jeg tar meg i å konstant jage et sjuendegir som ikke finnes.

Lettdoserte og effektive bremser/god ABS-funksjon.
Bremser pleier å være en paradegren for Ducati, og jeg blir ikke skuffet. De er både lettdoserte og effektive, og harmonien mellom chassis og bremser er balansert. ABS-en jobber effektivt, og har to nivåer der det ene tillater mer bakhjulsløft enn det andre.

Kjøregleden på topp.
En lang dags kjøring er slutt, men jeg har lyst på mer. Nye Hyperstrada er lettkjørt og har en trivelig karakter, samtidig som den gjerne lar seg gasse hardt på svingete småveier. Som touringmaskin har den sine begrensninger, men på den andre siden er kjøregleden på topp – akkurat som vi vil ha det med Ducati. 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 8 2013.
Tekst: Magnus Wallner Foto: Milagro