Dette med scooter

Jeg pleier å tenke en del over hvordan førere av ulike typer kjøretøy oppfører seg i trafikken. Bak et styre er en jo mer utsatt enn det en er bak rattet, noe som igjen fører til at jeg i det minste fokuserer ganske mye på trafikken rundt meg når jeg daglig kjører tur/retur jobben.

Jeg var lenge av den oppfatning at de generelt sett verste trafikantene var tråsyklister. De tok minimalt med hensyn, og hadde en slags merkelig oppfatning om allmenn forkjørsrett i kombinasjon med en mangelfullt utviklet forståelse for sin egen sårbarhet – en hard, men likevel helt relevant beskrivelse av først og fremst tråsyklister i sentrum.

Jeg er imidlertid blitt tvunget til å revidere min innstilling og la en annen kjøretøy-/trafikkantgruppe ta over ledelsen – scootere. Og nå mener jeg ikke maxiscootere, heller ikke trehjulsvariantene (som en jo kunne tro med tanke på at de som kjører trehjulingene som oftest ikke er ”ordentlige” motorsyklister), men de såkalte EU-mopedene. Av en eller annen grunn virker de dedikerte Vespa-førerene å være et unntak, så det handler først og fremst om de litt mer sportslige variantene.

Med trillebårhjul, toppfart på godt over hundre, samt tilsynelatende smidige mål, kaster førerne seg med livet som innsats mellom køene på en måte som får til og med meg til å riste på hodet (til tross for at jeg har vært gammelt mc-bud) over den totale mangelen på konsekvensanalyse. Det med sikkerhetsutstyr virker heller ikke å være prioritert, for sett bort fra en tykkere jakke og en slags hjelm og hansker, er det vanlige klær som gjelder. En kan si at denne typen scooterførere er som tråsyklister, men bevæpnet med et kraftigere verktøy som kan rote det til både for en selv og for andre.

Til tross for dette føler jeg innimellom at jeg misunner dem smidigheten. Ikke for at min Ducati er spesielt knotete, men styret er sikkert 20 centimeter bredere, og dette gjør en stor forskjell. Dessuten er det veldig komfortabelt med kåpe foran beina.

I morges slo denne tanken meg på nytt. Regnet formelig styrtet ned, og alle som kjører i desemberregn krydret med saltsprut vet at jo mer beskyttelse mot vær og vind, desto bedre. Og er det noe Monster mangler, er det alle typer vindavvisende kåpe eller skjerm.

En bieffekt av dårlig vær er at en ikke ser spesielt mye. I kombinasjon med fokus på resten av trafikken gjør dette at en innimellom går glipp av ting en ikke burde. Dette skjedde også i dag, da et stykke slurvete veiarbeid førte til at deler av en sperring var blitt etterlatt midt i veien.

Jeg tenker på sperringene med oransje og gule reflekser på. De synes jo godt uansett vær og lysforhold. Det gjelder imidlertid ikke fundamentet (eller foten?) som er av et slags besværlig, svart og gummilignende materiale som blir nærmest usynlig når platen den skal støtte opp forsvinner.

Idet et slikt fundament åpenbarte seg noen meter foran forhjulet, følte jeg ikke lenger lengselen etter å kjøre scooter like tydelig. I høljregn og med piggdekk fantes bare ett alternativ, og det var å komme seg over den; noe som til tross for 17-tommers felger ikke gikk helt ubemerket for seg. Med 12- eller 13-tommere ville nok sjansen ha vært cirka 50/50 for at jeg isteden ville ha begynt dagen med en kort flytur over styret med påfølgende smertefull buklanding (for ikke å snakke om hvordan dette hadde føltes med loafers og gabardinbukser).

I tillegg til å legge ballen død hva smidighetsmisunnelsen gjelder, kan jeg også si at synet mitt på hvordan det står til med enkelte scooterførere har fått en ny dimensjon.