Dere vet ikke hva dere går glipp av, stakkars!

Vinterkjøring er ekstra fint i februar.  Først og fremst på en februardag som denne, med bare noen minusgrader og strålende sol. Og nettopp solen, som nå er tilbake for fullt, løfter definitivt humøret til nye høyder og får den dirrende speedometernålen til å vise enda mer feil enn det den ellers pleier å gjøre. Underlig det der, at feilmarginen er proporsjonal med førerens humør. En kan jo mene at den mekaniske koblingen mellom hjul og speedometer, via wire, ikke burde la seg påvirke av slike trivielle faktorer som sol eller regn, men slik er det ikke.

Noe annet en kan reflektere over er hvor mye antidepressiva folk ville slippe å tygge om legene i stedet skrev ut en motorsykkeltur i solskinn. I mitt tilfelle er motorsykkelen en nesten livsviktig ventil, de gangene andre har sett et surt tryne dukke frem fra hjelmen er få; da er smilene desto flere.

Det er altså himla synd at det ikke vrimlet av førere på veiene i dag. Det var jo dessuten knapt nok glatt, jeg holdt bare på å gå overende en gang, og da bare litt, da jeg satte ned foten på en isflekk ved rødt lys.

Jeg kan dessuten rapportere at til og med motorsykkelen også er i veldig godt humør til tross for visse krampetrekninger. Venstre gaffelbein lekker som en sil, dette er definitivt et tegn på at det finnes noe der som kan lekke ut, og bakdemperen har gått fra å synge på det siste verset til å begynne å nynne på refrenget. Men hvem bryr seg vel om slikt småplukk så lenge solen skinner?