Den norske indrefileten

Fjellet i Norge har en magisk tiltrekningskraft på meg hvert år, og jeg får ikke helt ro i sjelen før jeg opplever den tynne luften, stillheten og de store åpne områdene med enorme fjelltopper i bakgrunnen. Sånn har det alltid vært, og jeg har besøkt mange av perlene landet har å by på flere ganger.  
Med turklar V-Strom 1000, bagasjen på plass og overnattinger reservert, starter reisen mot den svært tiltrekkende fjellheimen. 
Startsted er Halden, og gjennom indre Østfold går turen videre til Lillestrøm og deretter en lang E6-etappe til Ringebu. Jeg velger å ta av på riksvei 27, høydemeterne forseres endelig i godt driv, og fjellheimen åpenbarer seg med Rondane nasjonalpark på min venstre side. Et herlig skue – og både jeg og sykkelen er svært så harmoniske. Etter anbefalinger har jeg reservert overnatting på Dovre, nærmere bestemt på Kongsvold Fjeldstue. Det blir en kaffe og hyggelig mc-prat med eieren av bensinstasjonen i Folldal før jeg passerer Hjerkinn og deretter blir godt mottatt på den historiske fjellstuen. En overraskende omfattende og velsmakende middag, akkompagnert av passende vin, bidrar til at det blir en god natts søvn. Fro­kosten inntas i den flotte matsalen, og jeg har fått tilbud om moskussafari. Imidlertid må jeg  videre på to hjul, og herlige landskap malt i morgensol ligger og venter på meg i retning Oppdal. Moskussafari får det bli neste gang.

Midt i Oppdal legger jeg snuten mot venstre og starter på riksvei 70 mot Sunndalsøra. Snart krysser jeg fylkesgrensen fra Sør-Trøndelag til Møre og Romsdal. Ettersom jeg kun har reservert overnattinger, er dagsprogrammet fleksibelt. Og jeg trenger heller ikke å diskutere med andre enn meg selv inne i hjelmen. Så første avstikker går inn fylkesvei 314 ved Gjøra. Etter herlige og kronglete småveier kommer jeg til Åmotan juv. Her møtes flere vannkilder, og juvet er spektakulært. Grusveien blir stadig trangere, og til slutt er det stopp og jeg må gjøre vendereis. I slikt landskap gjør det absolutt ingen ting!  Vel fremme i Sunndalsøra, omkranset av enorme fjell, får både motorsykkelen og kroppen tilført etterlengtet drivstoff. Med fulle energitanker er forventningen stor da jeg finner den lille veien inn mot Litledalen. Det er en stund siden forrige gang jeg kjørte denne veien, så nå er det på tide igjen.

Litledalen er magi tatt rett ut ifra et eventyr. Den vesle Litldalsvegen går langs elva, og voldsomme fjell reiser seg rett opp. Jeg har vanskeligheter med å ta inn alle de enorme inntrykkene, og fascina­sjonen er overveldende. 
Etter noen kilometer er det bomstasjon, og heldigvis slipper motorsykler å betale. Totalt er det 73 kilometer fra Sunndalsøra til Eikesdalen, og ifølge skiltet åpner veien 1. juni hvert år. Veien videre er mest grus, men med innslag av asfalt av og til. Her er det ikke mange turister, mobildekningen er fraværende, og jeg og jernhesten må stole på hverandre. For meg er det dette som er å være på skikkelig motorsykkeltur. Ingen forstyrrende elementer, kun harmoni, storslått natur og en god motorsykkel. V-Stromen er godt egnet til formålet, og de små grusveiene forseres enkelt – selv uten dedikerte grusdekk. Stigningene fra Litledalen inneholder flere hårnålssvinger, og utsikten som legges igjen bak meg er verdt noen ekstra stopper. Å kjøre motorsykkel på selve høyfjellet er også en formidabel følelse. Landskapet er til dels flatt, men man vet at man er høyt oppe, og det hersker en annen type ro her i fjellvåkens rike. Midt inne på den vestlige delen av ­Dovrefjell ligger Aursjøhytta som et bindeledd mellom Sunndalsfjellene, Romsdalsfjellene og Tafjordfjellene. Før så nedstigningen mot Eikesdalen starter (rosinen i pølsen), er landskapet og naturen barsk og hard. Etter hvert blir det bratt, og veien bærer preg av å ha vært utstatt for mange ras. Steinblokker har knust rekk­verket flere steder, og det hele ser uforutsigbart ut. Fjellsidene er bratte og lange, og veien med manglende veiskulder er ikke noe for sarte sjeler. Midt på nedstigningen forsvinner veien inn i det som må være landets mørkeste, våteste og skumleste tunnel. Den snor seg rundt inne i fjellet, det drypper fra taket, underlaget er sleipt, og sikten dårlig. Konsentrasjonen er fullt påslått, og det er jo akkurat dette jeg elsker. Fantastisk.

Gjensynsgleden er stor da jeg kommer ned i Eikesdalen, og ettersom jeg kjører alene, har jeg nok operert med en litt større sikker­hetsmargin enn ellers. Det er fint å kunne innta ferdig reservert hytte med sengetøy på Eikesdalen Camping. Den eneste nedturen er at vertshuset i den lille dalen er nedlagt, og at det heller ikke er mulig å kjøpe noe spiselig. Et par bananer har jeg i hvert fall i bagasjen. Eikesdalsvannet ligger speilblankt da en ny dag gryr. I sørenden av vannet ligger Mardalsfossen, som jeg avlegger et besøk. Det er en gåtur som jeg ikke vil anbefale med tunge mc-støvler, men som likevel gir en fantastisk opplevelse. Fossen er verdens fjerde høyeste frie fall med sine 297 meter. Totalt er fossen på 655 meter. Vannføringssesongen er fra 20. juni til 20. august.
Etter en times gåtur går turen videre på to hjul langs Eikesdalsvannet før jeg kan kjøre langs Langfjorden og kysten til Åndalsnes. Endelig frokost.

Noen  hevder at Trollstigen og Geiranger er oppbrukte reisemål. Men jeg har kjørt her flere ganger tidligere, og vil garantert velge denne veien igjen. Så jeg legger avgårde og er snart ved foten av de herlige hårnålssvingene hvor boltringen ingen ende vil ta. Det er høysesong, og turister med hakeslepp går i kø til utkikkspostene. Det er en god grunn til at det er mange motorsyklister som har valgt nettopp denne veien. Trollstigen innfrir nok en gang. 
Etter fire nye kvalitetsmil er det på tide med turens eneste ferje. Den går over til Eidsdal, som også har et aldri så lite eldorado av hårnålssvinger å by på. Det samme er på menyen ned og opp fra Geiranger en liten stund senere. I det hele tatt er det fantastisk mange svinger denne dagen. Utsikten ned mot Geirangerfjorden er vakrere enn noensinne, og likesinnede motorsyklister fra inn- og utland uttrykker stor begeistring. Været er bra og temperaturen behagelig. Så bærer det oppover igjen, og på toppen over Geiranger ligger det snø på sidene av veien. Jeg fortsetter på riksvei 15, og neste stopp blir ikke før i Lom. Der er planen å ta en velfortjent benstrekk, samt innta herligheter fra Bakeriet i Lom. Bakeriet har utvidet med uteservering, og varene går unna til sultne turister – meg selv inkludert. Siden jeg frykter å gå tom for bensin, får også V-Stromen påfyll. Det er nemlig Sognefjellet som er neste etappe. Ferden går innover vakre Bøverdalen langs elven som heter Bøvra. Med fint vær og sol i Lom blir kontrastene store da jeg kommer opp på fjellet. Her er det en mur av vann som konstant kommer fra himmelen. Dekk, kjøredress, støvler og varmeholker får vist hva de duger til. Temperaturforskjellen er stor, og kroppens bevegelser blir noe mer kantete. En sau er noen centimeter fra å bli merket med mønsteret i fordekket mitt, og jeg slår litt av på farten når jeg kjører dagens siste dose med hårnåls­svinger ned mot Fortun. Jeg har ­nemlig bestilt campinghytte på Vassbakken Kro & Camping. Etter en inntrykksrik og lang dag er det helt perfekt med en varm dusj og kyllingfrikassé på Vassbakken før jeg sovner som en stein. 

Det lunefulle været er heldigvis litt bedre når jeg kikker ut av vinduet på campinghytta dagen etter. Etter frokost og en liten fototur til fossen på andre siden av veien, går turen noen kilometer samme vei som jeg ankom i går. For jeg skal opp på Sogne­fjellet igjen for å ta av mot Øvre Årdal. Tindevegen er en bomvei hvor også to­hjulinger må betale. Den er på 32 kilometer, og kalles gjerne for snarveien gjennom ­Jotunheimen. Veien er normalt åpen fra mai til november, og gir en fantastisk panorama­utsikt over fjelltoppene – og senere også over Øvre Årdal. Mer informasjon finnes på www.tindevegen.no. 
 Jeg fortsetter så med noen inspirerende svinger på Tyinvegen, som går helt til Fagernes. Underveis er jeg innom flere av stavkirkene som ligger langs denne veien. Det er mye som er lett å bare kjøre forbi, men som er verdt å se litt nærmere på. Fra Fagernes blir det E16 til Sandvika før jeg kjører om Oslo og ankommer Halden utpå kvelden, fornøyd og glad.

160 mil og tre overnattinger er en effektiv og svært innholdsrik tur med mange inntrykk. Den valgte ruten er hva jeg kaller Norges indrefilet, og den får sannelig vist frem perlene på rekke og rad. Hårnålssvinger, vill natur og øde områder i kombinasjon med noe av verdens fineste utsikt. På to hjul med en malende motor er dette paradis, og kanskje går det bare en liten stund før fjellene igjen roper på meg.  

Dette er en del av artikkelen som første gang sto på trykk i Bike nr. 10 2014.

Abonnement på Bike kan du raskt og enkelt bestille her.