BMW S 1000 R

Siden S 1000 RR ble lansert for drøye fire år siden, har vi ventet på den kåpeløse versjonen som skulle komplettere den nye superbiken på samme måte som K 1300 R gjør for K 1300 S. Nå er den endelig her.

Rendyrket RR med modifisert chassis og motor.
Streetfighteren er ikke noe så enkelt som en S 1000 RR med rett styre. Utgangspunktet er derimot 100 prosent RR – ramme, sving, bremser og fjæring kommer rett fra Superbike-hylla – med andre ord riktig avstamming.

Chassismessig handler det om at den sammenlignet med RR er senket med 14 mm bak, kronenes offset er minsket, gaffelbeina er kortere og bakhjulet er flyttet lenger bak i svingarmen, der innfestingen er flyttet litt ned. Dette har økt forspranget med 0,5 mm og akselavstanden med 16, og gir en roligere og mer stødig atferd. Dessuten er førergeometrien endret med høyere styre, litt fremflyttede fothvilere og lavere sal.

Motoren har fått endrede kamprofiler, lavere kompresjon, mindre innsugs- og eksoskanaler, samt annen software, og dette har redusert toppeffekten til 160 hester, men momentet på 112 Nm er dog det samme. Imidlertid kommer dreiemomentet tidligere. Sammenlignet med superbiken har den et overtak på cirka 10 Nm over hele registeret opp til maks ved 9 250 rpm. Også effektregisteret ligger foran med et par hester opp til drøye 9 000 rpm før kurven flater ut.

Jeg finner meg raskt til rette bak styret. Kjørestillingen er oppreist, overblikket godt, og ergonomien bra. Imidlertid er styreutslaget mangelfullt som på RR. Dette er greit på en racingsykkel, men ikke helt på en gatesykkel.

Flere justeringsmuligheter.
Testsykkelen er utstyrt med den avanserte traction controlen med fire kjørenivåer – Rain med 136 hk og mild gassrespons, samt Road, Dynamic og Dynamic Pro, som alle tre har full effekt og direkte gassrepons. Basisversjonen har det enklere systemet ASC, som ikke benytter seg av gyrokreftene og kun har de to første kjørenivåene.

Dessuten er ”min” testsykkel utstyrt med semiaktiv fjæring, DDC (samme som HP4). Fjæringen kan justeres på tre nivåer – Soft, Normal og Hard – men grunninnstilling og oppførsel påvirkes også av valgt kjørenivå. Enkelt forklart er S 1000 R snill og myk i den ene enden av justeringsskalaen, for så å bli hard og brutal i den andre. Jeg trykker meg enkelt rundt blant de ulike innstillingene, men bestemmer meg til slutt for Dynamic og Normal, som gir en bra balanse mellom sport og komfort, og dette passer utmerk for inspirert kjøring langs Mallorcas svingete fjellveier.

Motorkarakteren kjennes igjen fra S 1000 RR, det samme gjelder lyden, og det blir fullt trøkk når jeg åpner spjeldene. Ved cirka 7 000 rpm får du en fin topp i momentkurven som tydelig markerer hvor det veldig morsomme begynner. Akselerasjonen er lynrask opp til rundt 220 km/t, deretter roer det seg litt før turtallsstopp på sjette ved 250.

Utvekslingen er den samme som på superbiken, men BMW burde gjort sjettegiret til et realt overgir for å gjøre den mer gatevennlig. Girkassen i seg selv fungerer dog perfekt selv om quickshifteren (ekstrautstyr) er litt usofistikert. Clutchen er lettdosert, og slurefunksjonen bra.

Chassiset er svært stødig, og jeg lykkes ikke med å provosere frem noen uønsket atferd til tross for at jeg gasser, bremser og bytter spor på ”feil” sted eller bevisst sikter på våte flekker og gruspartier.

Elektronikken leverer, men litt brå wheelie control.
DDC-systemet fungerer bra på alle måter, og dette betyr at jeg ikke merker det, og dempingens karakter oppleves som godt tilpasset de ulike kjørenivåene.


Veiene holder stort sett god standard, men festet er varierende. Det er mye av en grå type asfalt som er merkbart glattere enn den vanlige svarte, og dessuten er det fortsatt vått eller fuktig visse steder, først og fremst på nordsiden av fjellet. S 1000 R er dog en tillitvekkende parhest som villig formidler dekkgrepet (Pirelli Rosso Corsa).

Når traction controlen griper inn, gjør den det pent og diskret. Det samme gjelder ABS-en, og at bremsene er supre trenger vi vel knapt nevne med tanke på arven. Derimot har BMW fortsatt ikke fått til wheelie controlen som bryter ganske brått inn, noe vi kjenner igjen fra S 1000 RR.

Litt mer opprørsk karakter ønskelig.
At S 1000 R kom til å bli en bra motorsykkel var nesten forhåndsbestemt, for en ytelsessterk motorsykkel basert på en test­vinnende superbike har best mulig odds. Dog kunne vi ikke vite hvordan den kom til å føles og hvilken personlighet den skulle ha. 

Og akkurat på personlighetspunktet hadde jeg nok ønsket at BMW hadde gitt den en litt mer rampete og opprørsk karakter – en liten djevel på skulderen, altså. Men den er både lettkjørt og gruelig rask, og jeg tør å påstå at de fleste kommer raskere rundt en nordisk bane på S 1000 R enn på RR. 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 2 2014.
Tekst: Magnus Wallner            Foto: Daniel Kraus, BMW