BMW S 1000 RR

Stedet er Karlskoga, nærmere bestemt Gelleråsen. Vi er her for å ta pulsen på vår redaksjonsracer BMW S 1000 RR fra 2010.

Gelleråsen er det nærmeste vi i Bike kommer en felles hjemmebane. Den 2 400 meter lange banen er Nordens eldste, anlagt i 1949, og har en rik historie som blant annet Formel 1-arrangør på begynnelsen av 1960-tallet.

Vår alle mest rutinerte testfører når det gjelder racing, Christer Miinin, er bosatt i nabolaget og har for lenge siden passert 5 000 runder rundt banen – med andre ord er han det selvfølgelige valget når vår S 1000 RR skal vurderes.

Feil oppsett for Miinin, perfekt for artikkelforfatteren.
Om Christer er perfekt for Gelleråsen, så er ikke vårt nåværende set up det. For det første er fjæringen satt opp til en 20 kilo tyngre fører enn Miinin, og samtidig tilpasset en noe jevnere underlag enn »åsens« delvise »litt ujevne« asfalt.

For meg passer den perfekt. Den er veid inn etter meg, vinkler og høyder på alt fra bremsehendel og fotpinner er justert av meg og jeg har også over 1 000 mil i salen på den. Kort sagt så kjenner vi hverandre ganske godt, min S 1000 RR og jeg.

Viktig å justere etter egen kropp.
Og med fare for å foregripe begivenhetene vil jeg understreke hvor viktig det er at man justerer sin egen motorsykkel etter sin egen kropp. Begynn med en grunninnstilling, og aller helst en innveiing av fjæringen ifølge manualen (nei den er ikke perfekt fra fabrikken) og bruk litt tid på å finne behagelige og naturlige vinkler på fotpinner og hendler. Det er vel investerte timer.


Med oss har vi en også en helt original S 1000 RR som referanse. Og siden Christer fortsatt sitter i bilen på vei hjem fra 24-timers på Le Mans for sjuende gang, passer vi på å tjuvstarte litt.

Først ut på min egen sykkel. Vi kjører med gatedekk uten dekkvarmere, så de tre første rundene blir i et fornuftig tempo for å varme opp dekkene, før jeg suksessivt økter farten. Etter bare noen få runder blir det klart at depotet er eneste riktige sted å være akkurat nå. Fjæringen må justeres, og et par myke klikk senere er vi på banen igjen.

Styredemper er viktig på banen.
Den Öhlins-kittede forgaffelen jobber med fast bestemthet og uten å mattes eller vise tendenser på å ikke orke situasjonen. Bakdemperen, en TTX 36, gjør det samme, men personlig har jeg mest glede av styredemperen som til forskjell fra på originalen gjør en forskjell. En standard S 1000 kan gi noen saftige styreutslag, mens her handler det om noen små koselige rykk.

Motormessig går den så rent som en stresset tusenkubikks rekkefirer kan gjøre, siden mappingen har tilbakestilt S 1000s fine gassrespons som vi mistet ved å montere helsystem. Derimot kan vi ikke nyte effektøkningen, siden støykravet på 95 desibel betyr at vi kjører med en effektslukende db-killer. Synd.

Originalen leverer ikke helt på samme måten.
Så er det på tide for et pass med originalsykkelen. Allerede etter et par sekunder føles alt feil. Eller kanskje ikke feil, men i alle fall ikke riktig. Jeg savner de korte hendlene, fotpinnene er glatte og den lakkerte tanken gir meg null grep under nedbremsning. Hvorfor har ikke S 1000 slikt materiale originalt? Og hvor ble det av bittet i bremsene?

Etter et par runder kommer tilliten til det som originalt er verdens råeste tusenkubikker tilbake. Jeg ser bort fra det intense savnet av mine små svenske gullklumper, og begynner å fokusere på hvordan den faktisk oppfører seg.

Originalfjæringen myk og upresis i forhold til Öhlins.
Og det er faktisk slående hvor store forskjeller det faktisk er. Sammenliknet med Öhlins-chassiset, opplever jeg originalfjæringen som myk og upresis. (Det skal tillegges at det som sitter på faktisk er veldig bra). Fremfor alt får jeg ikke i nærheten av samme feedback om hva dekkene holder på med i svinger. Det er ikke direkte ubehagelig, men heller ikke direkte trivelig.

Men nå er det ikke jeg som er riktig person til å bedømme min egen sykkel, det blir for subjektivt. Og siden Christer etterhvert har ankommet med sin fluorgule skinndress og rukket å fjerne noen franske fluer fra visiret, går jeg fra å være testfører til fotoassistent for Marc.

Christer er som vanlig irriterende rask på direkten, og med hans endurance-tilpassede kjørestil går det ikke bare fort, det ser så lekende lett ut også. Med mine innstillinger faller åpenbart ikke i smak, så inn i depotet, og etter noen justeringer går det enda raskere.

Sluttresultatet av dagens øvelser blir respektable 1:10 blank for en preppet S 1000 og 1:12,5 for den originale. Og Christer, ikke helt happy med de harde fjærene på min sykkel, mener bestemt at han med riktig innstillinger kunne kuttet ytterligere 1,5 sekunder. Det ville i så fall betydd 1:08,5 – ikke så ille for en sykkel som for det meste ruller på gata. (Banerekorden er 1.04.8)

Originalen holder fint på gata og ved rolige banedagspass.
Så, er det mulig å gjøre en rask gatesuperbike enda raskere, uten at den mister brukervennlighet? Svaret er utvilsomt ja, men er det verdt pengene. For deg som bare kjører på gata eller holder til i de roligere banedagsgruppene er chassiset litt overkill, selv om du garantert kommer til å merke forskjellen. Hvis du har noen som helst banekjøringsambisjoner – glem tanken om et helsystem eller et slip-on. Du blir svartflagget.

Konklusjonen må bli at hvis du har pengene, så hvorfor ikke. Men ikke glem at du kan komme langt med små midler og at du bare ved å tilpasse sykkelen til deg selv og dine ønsker allerede er på god vei.

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 2 2012.

Tekst: Magnus Wallner
Foto: Marc Malmqvist