Blogg: Opp- og nedturer

Årets sesong har bydd på gleder, bekymringer, fart, spenning og en god del regn. Denne helgen skulle jeg kjørt SO finalen i Karlskoga, men fordi pengene rett og slett er slutt, har det heller blitt en etterlengtet hvilehelg og hyttekos med kjæresten.

Jeg har kjørt i team med Norvald Haaland denne sesongen. Det er uten tvil en fører som har lært meg utrolig mye, og som fortsatt har mye å lære bort. Det har vært en sommer hvor jeg har blitt satt litt «mellom barken og veden» som jeg så ofte har fått høre. I Superbike har det stått mellom to førere, nemlig kjæresten min, Ole Bjørn Plassen, og teamkollegaen Norvald Haaland. Det endte med NM seier til Ole Bjørn, bare noen fattige poeng foran Norvald. Denne helgen var Norvald i Karlskoga og tok hjem tittelen som nordisk mester!

Høyere nivå
Den største forandringen dette året har vært å få kjøre mot førere på et høyere nivå. Det har ikke bare vært den største forandringen, men også den beste. Dette har vært et år som jeg har lært utrolig mye, utviklet meg og ikke minst gitt alt. Det har gått fort, og med små marginer har det blitt noen turer i grusen. Det at jeg har krasjet mye, bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg har alltid kunne reist meg opp, bannet litt og sutret litt uten større skader (bank i bordet), og kjørt like fort igjen etterpå. Det har nok vært verst for Anita og Chris som har vært trofaste hjelpere denne sesongen, de har alltid hatt noe å gjøre. Etter den tredje krasjen på Karlskoga fikk jeg ganske dårlig samvittighet. «Det er lettere å lære en rask fører til å slutte å krasje, enn å få en sakte fører til å kjøre fortere.» Det sa den gamle treneren til Casey Stoner, noe Anita gjentatte ganger har måtte minne meg på.

Et par nedturer har det blitt. Å krasje fra klar ledelse på ACR er en av dem. Klart man må regne med noen nedturer, men det har vært enda flere oppturer. Etter å ha krasjet i det første løpet på ACR, kjørte jeg inn til en 2.plass på det andre løpet, og jeg stod i pole position før begge løpene! Jeg klarte å kjøre 59.0 på Rudskogen, og fikk også denne sesongen gleden av å besøke teamet Splitlath i BSB og oppleve en av verdens tøffeste serier på nært hold.

Uviss fremtid
Foran neste år så er det ingenting som er sikkert. Men jeg vil ut å kjøre. Ikke fordi motstanden her hjemme er dårlig, jeg har fortsatt mye å lære, men fordi jeg vil oppleve fulle startfelt, tusenvis av tilskuere. Alt det jeg opplevde da jeg var i England og så BSB, det jeg har blitt fortalt fra IDM, og ikke minst alt Thorvald Sæbye har fortalt meg om hvordan ting var før. Nå er det (hvis vi er heldige) 17 førere til start i Superstock, og antall tilskuere er heller ikke noe å skryte av.

Jeg skal stå på og jobbe hardt for å få budsjettet for neste år til å gå rundt, så får tiden vise hva som skjer. En ting er sikkert, jeg hadde aldri klart dette uten mine samarbeidspartnere, venner og kjente, familien og teamet. Tusen takk for all hjelp og en flott sesong! Til sist, men ikke minst, takk for alle koselige tilbakemeldinger på bloggen her på bike, det setter jeg utrolig stor pris på! 🙂

I’ll keep you posted.