Blogg: Haeggis i Afrika – del 4

Bare få kilometer ute av Quarzazate begynte jeg å ane skalaen av terrenget jeg skulle ut i. Veien i seg selv ble knapt nok en pennelinje, og tegn på liv og sivilisasjon ville trolig snart forsvinne.

Monotonien var tidvis fremtredende, men jeg nærmet med området jeg søkte – stedet der jeg skulle finne en forlatt kasbah og sette opp leir og leke borgherre for en natt. Dengang ei…jeg glemte en liten detalj; vanntilgang og fruktbart jordsmonn.

Alle disse kasbahene ble i sin oppført der hvor nevnte elementer var tilgjengelig, som igjen har medført at de ikke er forlatt. Snarere tvert i mot – endel av dem var fortsatt bebodd, og de fleste var tett omkranset av nyere boliger, så jeg innså snart at min drøm var umulig å oppfylle. 

Pruting
Jeg fant omsider en reserveløsning, og prutet ned prisen på en natt på «Kasbah Hotel» til det halve der det lå trykt inn mellom all annen bebyggelse i enden av den meget fruktbare Vallé du Dadés – dadlenes dal. Det hadde vært noen timer med ørken, fjell og utfordringer langt unna, så jeg begynte å lure på når det ville komme mer. Hotellbetjeningen kunne forsikre meg om at de grønne, flotte arealene snart var over.

Dagen derpå rullet jeg spent videre – fortsatt med grønne, vakre områder rundt meg, før veien steg med byen, jeg rundet en sving, kjørte ut av «byen» og befant meg plutselig i…ingenting. Overgangen var vanvittig. Landskapet var så langt jeg kunne se flatt, øde, varmt og dødt. Omkranset av vilt formede fjell med formasjoner og mønstre som knapt kan beskrives måtte jeg ta en avstikker ut i uendeligheten.

Lav luftfuktighet
Ved en senere anledning fant jeg ut at fjellene som så så nærme ut lå nesten halvannen mil unna. Den varme luften forvred synet…og lyden – to-tre hundre meter fra veien ble det helt stille. Merkelig nok opplevde jeg at mye klær ikke var noe problem, ettersom luftfuktigheten er så lav. Beduintrikset med å kle varmen ute fungerer utmerket. Det ble en lang kaffepause i solsteken, med kontemplering over hvor liten man blir i alt dette. Og paraleller til vår egen fjellheim om vinteren var lett å trekke; avstandene er store, beregning av reell distanse tidvis vanskelig og begge områder dreper deg om du ikke har godt utstyr og er forberedt. Forskjellen er at her er det varmen – ikke kulden som tar deg til slutt…

Asfalten var – som etter hvert vanlig – perfekt, men fryktelig kjedelig, så min kjære og jeg humpet oss over litt grovpukk og fant oss en grusvei å riste avgårde på en liten mil eller så. Vel og merke ikke fryktelig mye mer spennende enn asfaltveien hva svinger og høydeforskjeller angår, men tross alt noe mer utfordrende og artig enn det langstrakte biljardbordet bare noen hundre meter unna.

Asfaltretur
Grusveien ble etterhvert så dårlig at vi fant det bedre å returnere til asfalten, hvor jeg så et skilt vi neppe får i Norge noengang, med mindre den globale oppvarmingen skulle ta HELT av. Ferden fortsatte i ekstrem solstek, høy temperatur og kjedelig veier, bare avbrutt av et typisk marokkansk særpreg som viser en viss kontinuitet; søppel. Selv langt pokker-i-vold ute i ødemarken ser man den evinnelige plasten flyte.

Etter å ha passert en liten by, som strengt tatt representere siste tegn på skikkelig sivilisasjon før ørkenen; Erfoud begynte sanden å bli stadig mer fremtredende. Og rettstrekkene enda sykere. Er du i stand til å holde fartsgrensen på slike veier er du langt mer selvdisiplinert enn meg. Og ALLE andre som ferdes her. Det ble rett og slett umulig å ikke dra på…

Endelig sanddyner
Så dukket ferdens sydlige mål opp i det fjerne; sanddynene. Eller for å være mer presis opplevde jeg det mer som sandfjell – enorme topper av uendelige mengder med sand. Jeg visste at det bare var kilometere om å gjøre før jeg var i Merzouga, og kjente at det ville passe kroppen min meget bra. Jeg var etterhvert blitt uforklarlig sliten og rar i hodet, så jeg så fram til skygge og te.

På bensinstasjonen et stykke før «sentrum» traff jeg en kar som reklamerte godt for sitt sted, så jeg fulgte lydig etter bilen deres, stadig mer sliten – og etterhvert litt svimmel. Jeg hadde spist godt underveis, så jeg skjønte ikke helt hva som var galt. Vi nådde omsider Pyramid hotell, og hans reklame om at plassen var fin og at man kunne gå rett fra hotellet til sanddynene viste seg å ha godt hold. Jeg begynte derimot å bli fullstendig kake, så jeg ga mer eller mindre jamt faen i utsikten, parkerte og gikk til innsjekk.

Dehydrert
Mannen i resepsjonen ga meg ett blikk, fisket fram en stor flaske vann, og ga meg streng beskjed om å drikke en liter og gå og legge meg en times tid. I min tilstand lystret jeg villig, tyllet i meg og fant sengen. Noe senere fikk jeg forklaringen; jeg var dehydrert. Jeg kunne ikke forstå at det kunne stemme, for jeg hadde jo ikke svettet nevneverdig, og ytret min tvil om hans diagnose. Han fortalte meg da at luftfuktigheten var nede på 13-14%, så man mistet væske i store mengder selv om man ikke svettet. Jeg var visst ikke første nordeuropeer som hadde gjort feilen å anta at forholdene nordfra hvor svette er eneste sikre tegn på væsketap, er ravende feilslått i ørkenen, og vil nok helt sikkert ikke bli siste…

Mer vann og et godt måltid hjalp meg inn igjen, og jeg kunne ta en tur ut i sanden og nyte dette fullstendig obskure terrenget sett med en nordboers øyne. Og jeg ble lamslått av hvor stort det hele var. Sanden var tung å gå i, og så absolutt ikke i nærheten av den lett fuktige sanden vi er vant til fra strender hjemme. Men planter ser ut til å finne grobunn selv i dette ugjestmilde terrenget. Gleden var stor over å se dromedarer i sitt rette element. Merk deg – det er DROMEDARER, ikke kameler. De lokale fortalte meg at kameler ikke er i stand til å overleve i ørkenen, da puklene deres ikke lagrer vann på samme måte som dromedarene. Men de tuslet nå rundt der, med gule lapper i ørene – akkurat som sauene på fjellet hjemme. Og noen var på karavanetur med turister…

Mektig solnedgang
Etter en middag som kanskje fyller magen på en liten beduin, men knapt duger som oppvarming for en lang nordboer, spaserte jeg ut i sanden igjen for å ta fenomenet med farge og lysskifte ved solnedgang i nærmere ettersyn. På vei mot en grei plass å sitte, bestemte jeg meg for vandre opp på den lille toppen jeg så dagen etter, benket meg på plass og ventet.

Lysendringen var dypt fascinerende, og jeg evner dessverre ikke med mine begrensede fotoferdigheter å gjenskape det, men det var like fascinerende som skillet mellom sol og måneskinn på vidstrakte snøsletter på høyfjellet i gamlelandet. Men det største sjokket var temperaturfallet i det øyeblikket solen ikke lenger hadde direkte kontakt med sanden. Den ble kald på et par minutter. Mens jeg satt der kom det en gruppe på tre-fire KTM-ister buldrende gjennom sanden, og jeg kjente et lite stikk av sjalusi der jeg satt med brist i hånda, og bestemte meg der og da for at jeg SKAL tilbake til dette eventyrlandet.

Myteknusing
På kvelden ankom det hyggelige tyske paret på bussloffing jeg møtte på Kasbah Hotel kvelden før, og vi bestemte oss i felleskap for å vandre opp på den lille toppen jeg hadde sett på tidligere. Vandringen viste seg å være noe lengre enn antatt, da den viste seg å være 250 meter høy, med tørr, myk sand hele veien. Vi konkluderte med at det man tidvis ser på film, hvor folk uten særlig utstyr går i dagesvis i sanden er bare sprøyt. De ville dødd tvert… Vi satt på toppen til solnedgang, og jeg prøvde etter beste evne å gjenskape det med fotografier. Legg merke til de små prikkene på den andre toppen som ser ganske nærme ut; det er mennesker, ikke små busker…

Jeg lar bildene tale for seg selv, og håper noe av magien kommer til syne; Lykkelig, sliten og mettet av inntrykk returnerte vi til hotellet, hvor alle fikk en god latter av mitt håpløse forsøk på å lage turban. Jeg ville nok ikke lykkes som beduin, men alle var enig om at jeg ville gjøre lykke som pirat.

Ferden vil så gå nordover igjen – til europa, og European-delen av touren vil for alvor begynne. Håpet var bare at veien mot nordmarokko ville bli mer spennende enn flatlandsmotorveiene nær kysten. Reisen var i alle fall så langt en stor suksess…