Blogg: European Weirdo Tour fra Afrika

Sist hadde jeg rast på et ibis-hotell i utkanten av Tanger, og kunne ikke vente med å komme videre.

På veien kjørte jeg gjennom Assilah og Larache, to små kystbyer langs gamleveien, og jeg ble overrasket over hvor skittent det var OVERALT. Søpla flyter uansett hvor man ser, selv jorder og beitemark er jevnt pyntet med søppel, hovedsaklig plastikk. Man skulle nesten tro det var bevisst dandert…

I begge disse byene så jeg etter grønnsaks- og kjøttutsalg, uten å lykkes. Jeg orket ikke styret inne på et marked, så jeg satset på å finne noe langs veien.

I Ksar el-Kebir fant endelig en sjappe som solgte annet enn sukker og stivelse i variert utvalg, og handlet egg, hønsepølse, vann, brød og pålegg. Jeg var klar for camping!

På denne tiden var solen blitt faretruende lav, og av erfaring fra Gran Canaria, visste jeg det ville bli fort mørkt og begynte frenetisk å lete etter trygg teltplass. Mange er historiene jeg har blitt servert om hvor farlig det er å slå seg til i Marokko, så jeg stresset litt en stund før jeg fant en liten stikkvei uten asfalt. Jeg humpet innover på blåhvalen min, men noen hundre meter senere fikk jeg godfølelsen igjen og gasset litt på innover i Astrids heldigvis meget gode fjernlys.

Et stykke senere fant jeg en høyde og utsikt mot lange, flate sletter. Og ingen lys.

Skikkelig teltcamp nummer én ble satt opp, nærme veien dessverre, og det ble veldig fort klart at jeg hadde tenkt feil om plassering av telt og sykkel, og at presenningen burde hatt barduner og plugger den også. Men bålplass hadde jeg…det har jeg ALLTID.

Pytt; jeg hadde et lite stykke Hæggisland, et lite bål, sjokoladekake…men ingen kaffe! Jeg hadde glemt igjen kaffepulveret jeg kjøpte i Ksar el-Kebir og hele greia ble litt stusselig et øyeblikk.

Jeg lagde mat på bluss, nøt stillheten sammen med de fjerne lydene som hele tiden er der, og la meg til for å sove. Etter en halvtime hørte jeg en bil komme og senke farten langs teltplassen.

Jeg gikk igjennom en haug scenarier i hodet, og lurte på hva som vile skje nå før bilen kjørte rolig videre.

En times tid lå jeg og hørte på lyder, og funderte på om jeg ville våkne om noen begynte å stjele tingene mine. Til slutt så jeg for meg muligheten for at det aller verste KAN skje, og noen kan hugge meg til døde gjennom teltduken, slo meg til ro med at får så være, og sovnet…

Utpå morgenkvisten satte jeg meg til med mitt lille bål, drakk min kopp med selvoppvarmende kaffe jeg i framsyn hadde kjøpt utenfor Barcelona, og møtte det ene smilende og høflige fjeset etter det andre der folk kom forbi på esel, til fots, på sykkel eller i bil. I det hele tatt var den øde veien jeg hadde funnet midt på natten ganske travel. Flere kom og sa vennlig hei, men da vi ikke hadde noen språk felles ble det stort sett smiling, nikking og håndhilsing med presentasjon.

I grunnen fryktelig skummelt alt sammen.

Jeg putret videre på en flott grusvei, og endte til slutt i Souk-Larba-Rharb, en larmende, liten by og stoppet for kaffe og pipe.

Her ble jeg ønsket velkommen av en kar i rullestol med håndsveiv for drift på fremhjulet(1), uten ben og offer for en kollisjon med en veltende lastebil. Det kostet ham begge bena, faren, broren og en søster.

Imsa presenterte han seg som og kunne fortelle han hadde bodd 12 år i Amsterdam.

Jeg var fortsatt på leting etter sveising av eksosanlegget mitt, så da han hørte dette var kaffepausen over! Strengt beordret å følge ham, kjørte jeg lydig etter der han sveivet seg imponerende lett avgårde.

Vi ankom et verksted drevet av en av Imsas venner, Mohammad og de bekreftet anslaget på 100,- Drh, ikke 4000,- som sagt i Tanger.

Gutta satte i gang, skrudde av anlegget og avslørte at mine bange anelser om et komplett defekt anlegg var så og si korrekt.

Mohammads sønn viste seg å være kjapp i toppen, og brukte ikke lang tid for å finne en løsning som kunne erstatte de bortrustede rørstumpene jeg hadde prumpet rundt med.

En gammel støtdemper fra en Peugeot viste seg å passe sånn ca med diameteren, så han kappet av to passelige stykker, samt kappet, filte og bøyde til en bit til hullet i potten.

Selve sveisejobben tok ham snaue kvarteret, med påfølgende halvtimen for å tilpasse og sette sammen igjen anlegget. Hele jobben tok totalt godt over en time i deilig stekende solskinn, og resultatet ble høyst akseptabelt – spesielt siden det kostet snaut 75,- NoK

Astrid låt enda mer enn fornøyd enn før, der vi brummet opp til en café for å drikke kaffe med Isma.

Jeg ble invitert hjem til Isma, men måtte høflig takke nei og komme meg videre. Halvannen mils dagsetapper ville ikke føre meg hele veien gjennom Marokko og så Europa, så jeg takket han for hjelpen, stakk til ham femti Drh, og ga meg i vei videre.

Snarlig etter fikk jeg de geniale idéene å «stikke innom» Kenitra og Rabat på veien. Greit nok, Kenitra var ikke SÅ stort, men fattigdommen og søppelhaugene var deprimerende. På vei ut av byen sluttet plutselig skiltingen mot Rabat og jeg endte snart på en interessant dårlig vei. Det var veien fra helvete, med skarpkantedesynkhull, gjørmete grøfter, knustglass og metallrester i uskjønn forening. Prinsippet om ikke å kjøre «feil» vei, gjorde at jeg måtte fortsette og jeg endte etter noe om og men på det travleste gatemarkedet for lokalbefolkning – IKKE turister – jeg noen gang har sett. Det var stufullt av folk, biler, hestekjerrer og mopeder og jeg klarte ikke å bevege meg i stort over gangfart. Stoppe valgte jeg av en eller annen grunn å ikke gjøre. Uansett…

Vel ute av mylderets flere hundre meter lange hinderløype, langs landeveien fant jeg endelig grønnsaker, og handlet to bæreposer med rot-og knollfrukter eller hva det heter. 60 spenn…

Jeg kom meg omsider til Rabat., en passelig stor bygd med ca. 3,5 millioner mennesker. En kjølig diversitet av de forskjellige rollene byen spiller blant annet som hovedstad, og den evig ekle kontrasten mellom grenseløs rikdom og bunnløs fattigdom, kombinert med den sykeste trafikken jeg til da hadde opplevd, gjorde at jeg bestemte meg for å dra videre direkte. Fortsatt uten kart over en eneste by.

Jeg fikk etterhvert dreisen på det – man har da vært motorsykkelbud, må vite!

Det var bare å sette seg mentalt tilbake 15-20 år og kjøre som et svin. Stå på hardt, se seg godt for, bruke hornet og aldri nøle. Moro.

På vei ut av byen fikk jeg til og med tak i et par hekto av det fineste storfekjøtt til den svinaktig høye prisen 30 NoK. NÅ gledet jeg meg til neste camping!

Noen mil fra Casablanca stoppet jeg ved en Shellstasjon og spurte om campingmuligheter.

Da ble jeg henvist til Moussa, vakt på anlegget, ansatt av betalmotorveien for å passe på alle som raster eller overnatter på anlegget!

Genialt; han henviste meg til en fredelig plass midt i parkanlegget, og skaffet kaffe, kom med gode historier og var et oppkomme av vennlighet. Han lurte på om jeg kunne mye med internet, og om jeg kunne prøve å hjelpe ham å spore opp en britisk venn fra mange år tilbake, så nå skal jeg privatdetektivere litt for ham i påsken.

Jeg stelte til en flott leir, synes jeg, og lagde et herremåltid med alle de ferske råvarene, da jeg fikk selskap av Moussa, en DIGER bikkje ved navn Tosh og en koselig brite med ØL(!), og navnet Martin. Vi ble sittende lenge og snakke, sladre, ljuge og skryte og hadde en herlig kveld. Selv uten bål…