Astrids død. Del én – den store krisen.

Med GPS’en tunet inn, la jeg i vei, og utenfor Lois møtte jeg de første motorsyklistene på en stund.
…men det var bare fordi solen skinte…

Betjeningen var særs hjelpsomme, men hadde ikke delene. Det hadde derimot den ANDRE avdelingen, et godt stykke utenfor sentrum. Avgårde igjen, og stor lykke, rent bortsett fra at det var et «endless»-kjede, som krever at man tar av svingarmen.
…de splittet kjedet, fant en passende kjedelås og prøvde så godt de kunne å overtale verksmesteren til å la meg komme inn og jobbe, men på grunn av forsikringsproblematikk og en sjef som IKKE liker annet en montering av solgte artikler, kunne ikke Sven hjelpe meg.
Dog kunne han fikse en god deal (€50) for skifting på et Yamahaverskted inne i byen. Faktisk i bakgården til den første Loisavdelingen jeg var på.

Jau, jau – vi raste innover igjen og jeg dro snart ENDA en slutning; nordmenn har IKKE trafikkultur. Lanesplitting i rushtrafikken i Hamburg med nedlesset gammel sykkel er enklere enn med supermotard i Oslo. Folk FORVENTER at du utnytter kjøretøyet, så de skygger unna før du rekker å tenke deg om – ikke som i Norge, hvor det virker som det er et poeng for mange burister å sperre for «den frekke jæ***en»… Nok om det.

Vel fremme hos Yamaha, fikk Astrid nytt og fint kjede, alt virket flott, men da jeg skulle dra hørte jeg noen rare klikkelyder fra blinklysreléet, og blinkingen ville ikke avta fullstendig uten mye hjelp fra avbryteren. Jeg tenkte at «det der» skal faen ikke stoppe meg nå, så jeg raste avgårde fra Hamburg. Ikke klokken elleve som planlagt, men klokken 15:30.

Heldigvis hadde været holdt seg, så det var bare kjølig, men strengt tatt fint. Det eneste skåret i gleden var at tyskernes sinnsvake effektivitet også har gjort motorveiene deres tilsvarende sinnsykt kjedelige. Ghaaaa, som jeg led. …trodde jeg.

For et stykke etter Dortmund hadde jeg en stopp (IGJEN for å tine), og kom i prat med en AutobahnPOLIZIST. Trivelig fyr, og veldig hjelpsom. VELDIG hjelpsom…
Han og kollegaen insisterte på at jeg måtte bli med bort til kammeret deres hundre meter unna, og få en bedre kjørerute til Gent, enn den jeg hadde sett for meg via Køln og Achen.
Ok – en motorveipolitimann bør jo vite bedre enn meg, så jeg ble med, fikk anvisningene og kjørte forhåpningsfull derfra.

Anvisningingingene sa jeg først skulle kjøre litt til langs min rute, snu, kjøre nordover igjen til jeg så skiltet til Essen, og følge motorveien gjennom Nederland og så rett sør til Gent. MYE bedre rute. Sa gauken…

Etter seks mil begynte jeg å ane brugler i gåsen, så jeg tok neste avkjørsel og prøvde å finne hjelp, råd, eller hva faen som et eller annet helst. GPS’en var for lengst tom for strøm, så der var det lite å hente.

Jeg ga opp, kjørte sørover igjen, og konstaterte det samme jeg hadde sett nordover; det finnes ingen skilt med ESSEN på i nærheten av Dortmund. Jeg trengte mer kaffe, litt varme og en røyk.

Det var da jeg traff en trailersjåfør som holdt på å le seg ihjel av politiet, og sa at ruten MIN var 65km KORTERE, så vi ble fort enige om at JEG var smartest.
Ferden gikk relativt kjedelig videre mot Køln, Achen og grensen til Belgia, da værgudene fant ut at kulde IKKE var nok, så de sendte meg regn.
To grader, motvind og regn i 120-130. Har du ikke prøvd, kan jeg fortelle at det er DRITkaldt etter en times tid. Uansett hvor godt utstyr du har.

Meeen, en ekte viking gir seg ikke, han bare biter tenna sammen og tar hyppige tinepauser.
Vel inne i Belgia og godt forbi en by jeg trodde jeg aldri ville få vite mer om enn navnet, som forøvrig er Liége, så jeg en bensinstasjon, og tenkte mer kaffe, et vennlig fjes og litt avstandsavklaring mot Gent ville bli bra.

Neida, fyren bak kassen satt bak et skuddsikkert glass, og hadde sånn pengeflytteskuff.
Masse kameraer, varer overalt, men betjeningen helt adskilt. Og til alt overmål hadde han INGEN idé hvor langt det var til Brüssel. …han virket på flere måter litt…kort.

Så jeg kjørte videre… Jeg reagerte litt på at Astrid låt litt rart, men tenkte det var jeg som var ør av vindstøyen, og at potten hadde fått større hull…så jeg dret i det, og peiste videre.
I cirka fire kilometer.

Da begynte min kjære å stønne, hoste, vræle og til slutt stoppe.
Og jeg ble oppriktig bekymret.
Klokken var skrekkelig midt på svarte natta, og at regnet nå endelig hadde gitt seg, at Belgierne lager ENDA strøknere veier enn tyskerne OG har lys hjalp meg lite – så jeg tok en røyk.
Etter litt venting startet jeg med å se om hun ville starte igjen. DET ville hun, men pådrag var IKKE godkjent, og hun bråkte fælt.
Av med tenningen og peile oljen – SKÅLE tomt og ingen synlige lekkasjer noe sted.

Der og da kom jeg til slutningen om at jeg antakelig hadde blåst minimum toppakningen, kanskje ventilseter eller i verste fall hele toppen, og spylt oljen ut gjennom bensinen.

…og INGEN ville stoppe for å hjelpe en stakkars liten nordmann i nød.

Det var i mitt hode bare én ting å gjøre; slå opp telt, sove litt på det hele og sjekke nærmere i dagslys. Lossing, teltoppsetting og innrulling i sovepose og aluduk gikk greit, og jeg rakk NESTEN å sovne før en ambulanse stoppet og spurte om jeg trengte hjelp.
Jeg forklarte at SYKKELEN var syk, ikke jeg, og at jeg ventet på dagslys. Greit for dem og de kjørte videre.

Jeg lot Jon Blund gjøre jobben sin og sovnet strengt tatt i et merkelig nok ganske godt humør.

Og ble vekket av illsinte sirener, masse blålys og en frenetisk politimann med hånden klar på pistolen. …og han kunne selvfølgelig ikke engelsk.

Jeg fikk stotret fram «No camping – de motor le moto e kaputt!»

Han så på meg. Han så på Astrid. Han pekte, og sa: «Kaputt?!» fø han senket skuldrene noe, og lot hånden forsvinne fra gønnær’n sin.

Jeg måtte naturligvis ut av teltet, og fikk beskjed om at jeg MÅTTE ha redningsbil. Han lurte også på hvorfor jeg ikke hadde ringt en allerede, og jeg kunne faktisk uten å lyve si at alt utstyret jeg hadde var helt tomt for strøm; telefon, pad, pc, kamera – alt.

Men det var ingen bønn. Redningsbil ble rekvirert, Astrid på planet, politiet kjørte sin vei, og vi kjørte – feil vei.
…i retning Liége…