5 sykler i bakken i Cannonball Bike Run

Vi beklager litt dårlig stabilitet på dekningen, men av ymse årsaker har det vært litt vanskeligere enn vi trodde. Uansett, her er rapport til og med onsdag.

Dag 2 :
Vi startet tidlig som vanlig, og vi hørte at dette var den lengste etappen. 0830 dro vi fra hotellet, og fikk en følelse av parade da vi kjørte alle syklene i en gruppe gjennom første byen.
Så fort vi kom ut av byen, økte hastigheten betraktelig, også som vanlig.
I tet var det to engelskmenn, en ire og (ingen tilfeldighet) og to nordmenn. Marsjfarten var høy. Veldig høy.

Mangler noe
Man lærer veldig mye av å følge på profesjonelle banekjørere rundt disse veiene. Det er tydelig at noen av disse gutta har enkelte mangler når det gjelder frykt. Her er det bare å henge seg på.
Men det som er veldig overraskende er veistandarden. Man blir vant til å miste grepet på bakjulet i vel viten om at grepet fester seg igjen.

Landskapet er imponerende, men av en eller annen grunn er det ikke mye vi får sett. Vi opplevde kuppert terreng, bratte fjellveier til strake veier man ikke ser enden på.
I tet ligger det en Kawa 1000, En CBR 1000, Triumph 600 og et eller annet, gixxer 750 (stuntbike from america) og selvfølgelig 2 norske sykler.

Vi annkom Marrakesh klokken 1900 og hadde da tilbragt nesten 12 timer på jernhesten i hete og ekstase om hverandre.
Man sitter litt med en følelse av at det er rart at dette går bra, men det skal vi fortelle mer om i bladet.

Dag 3:

Da vi endelig var ferdig med det vi trudde var den lengste dagen, våknet vi til at turen i dag var enda lenger. Nå skulle vi fra Marrakesh til en eller annen ny by. I hvert fall, over Atlasfjellene mot Sahara. Vi trenger vel egentlig bare si fire ord; skinndress og 54 grader.

Ingenting hjelper og vinden er varmere enn sola. Strekningen bød likevel på noe av det feteste veinettet jeg noen gang har vært borti.
Asfalten er bra, selv om den er glatt på noen steder, mens det er 500 – 1000 meter stup rett ned.

Tipset er å holde godt grep og stabilt trykk på gasshendelsen, da går som regel alt bra. Det gjaldt dessverre ikke for en CBR 1000 rett bak meg…

Vi er verdt noen øl nå, vi er slitne og etter å ha pratet med crewet og tildigere deltagere av CBR, så bekreftes våre mistanker om at dette er det hardeste rallyet de noen gang har vært med på.

Mer senere.