New Zealand

“Going Down Under” 

Tekst Kyrre Hagen. Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Kenny Dundee og Arkitekten har nå rota rundt blant kenguruer, wallabes, wombats, edderkopper, giftige slanger og aussiere i totalt syv uker. Det ver på tide å komme seg videre, men heldigvis skal vi ikke hjem. Nå venter New Zealand. Landet som er det siste landområdet som ble befolket av mennesker. Landet som minner litt om Norge, med ville fjell og fjorder i vest, og et flater landskap i øst. Landet mange motorsyklister drømmer om. 

Aekitekten foran Mount Tasman og Mount Cook

Når jeg planla denne turen tenkte jeg at dette er så langt avgårde, at jeg bare kommer hit en gang i livet. Da må jeg passe på å få med meg New Zealand i samme slengen. Det er jo bare en 5 timers flytur fra Australia. Vi startet forberedelsene til New Zeeland på et knøttlite hotellrom nær flyplassen i Sydney. New Zealand har nemlig minst like strenge regler for innreise som Australia. Med et helt egenartet fauna og dyreliv, forsøker de å beskytte seg mot nye arter på best mulig måte. Dette betyr at alt utstyr du tar med deg må være 100% rent. Da er vi tilbake til dette med størrelsen på hotellrommet. Når du på en ettermiddag skal vaske alt kjøreutstyr, telt og liggeunderlag, blir de fleste hotellrom små, og badet på dette var på størrelsen med de på danskebåten, men vi fikk det til. 

For å rengjøre teltet måtte vi bruke gangen på hotellet, før avreise fra Australia.

Når alt var ferdig og vi hadde lagt oss, spurte Arkitekten om Dundee hadde ordnet med visum til New Zealand? Dundee hadde imidlertid hatt mer en nok med å storkose seg i Australia, så hvorden skulle han ha tenkt på dette? Arkitekten ble mildt sagt stressa, for hun hadde brukt flere dager på å skaffe seg visum. Nå viste det seg heldigvis å være sånn at det finnes flere Dundeeer, og for disse har New Zeelandske myndigheter lagt opp en egen tjenste, som går ut på at man kan betale seg ut av slike forhold. Dermed hadde Dundee sikret seg visum på 10 minutter, og Arkitekten fikk igjen tilbake hvilepulsen. 

Arkitekten og Kenny Dundee klare for nye eventyr, og fjellene i New Zealand. Så gjenstår et o se om Kiwiene er klare for oss.

Vi ankommer New Zealand i regn. Det er grått overalt når vi lander i Christchurch som ligger på Sørøya. Om du husker litt fra geografitimene på barneskolen husker du kanskje at formen på landet? Om du ser sør og nordøya under ett, ligner det på en støvel på samme måte som Italia, bare på hode. Vi stilte oss i “forbryterkøen” som er for alle som har med suspekte gjenstander, som telt og turutstyr, og kom etterhvert frem til benken i syrefast stål, der all bagasjen skulle gjennomgås. Det gikk imidlertid greit, etter at Arkitekten fant pluggene som Dundee hadde skrubbet kvelden i forveien. Pluggene var gullende reine, og det samme var telt og støvler.

Arlitekten i fint driv mot Manapori. Suzuki DR 650 er en ypperlig sykkel på alle underlag.

Vi hadde leid sykler på hvert vårt sted, og mens Arkitekten ble hentet av utleieren en halvtime før hun ønsket seg, kunne Dundee traske de to hundre metrene ned til sin utleier. Etter at  sykkelen var ferdig lastet opp, møttes de i Sheffield, en liten kjøretur vest for Christchurch. Arkitekten var overlykkelig med sykkeln hun hadde fått. Dette var samme som hun hadde kjørt i Australia, bare at denne var så godt som ny. I følge henne var det ikke samme sykkel i det hele tatt. Mens hun i Australia hadde sett minst fire Dundeer i speilene, de gangene hun så noe i dem i det hele tatt, så hun nå kun to. En i hvert speil. Dundee hadde valgt en Suzuki DL 650 V-Strom. Også denne var i langt bedre stand en sykkelen han hadde kjørt i Australia, som hadde vært ferdig ripa opp. Etter frokost på “World Famous Sheffield Pies”, gikk ferden videre på vei nummer 73 mot Arthurs pass.

Vi tok frokosten på det berømte pai stedet i Sheffield. Etterhvert sto køen helt ut på gata . Paiene smakte fantastisk.

Områdene rundt Christchurch er flate jorbruksområder. Det beiter menger med kuer og sauer i disse områdene. Mange steder er det enorme hekker langs veien, grønne og tette, sikkert ti meter høye. Jeg lurer litt på om Kiwiene, som New Zealanderene kalles, er utrolig glad i hekker, og om det gir en status jo høyere og lengre de hekkene er. (Dette finner jeg ut av senere på turen). 

Vi kjører gjennom typisk New Zealands natut. Vi nærmer oss vestkystn, og alt blir grønnere. Her på vei opp Mont Scott.

Det tar ikke lang tid før vi ser landskapet reise seg i vest. Hele horisonten er dekket med flotte fjellformasjoner. Landskapet er tørt, og på åkrene er det innstallert enorme vanningsanlegg, som består av, sikkert opp til 100 meters stålkonstroksjoner på hjul, med dyser som sprer vannet utover. Hvordan i all verden klarer de å flytte disse lange tynne konstruksjonene? Vi kjører inn mellom de tørre gule og brune åsene. De består i all hovedsak av gress, med noen grønne busker rundt omkring. I åssidene beiter sauer. Alle områdene langs veien er gjerdet inn,og det er nesten umulig å stoppe, utenom områdene som et tilrettlagt for det. Veien slynger seg i sikksakk mellom de mange åsene, etterhveert stiger den, og vi kommer på på et høyfjellsplatå. Vi er i begeistret over det vakre landskapet, og stopper så ofte vi kan. Den første kjøredagen i slikt nytt landskap gir alltid inntrykk. Vi passerer store elveleier, der veiene nesten alltid snevres inn til et felt. Vannføringen i elvene er ikke så høy, og sand og grusbankene er enorme. Arkitekten utvikler foresten en automatikk i å bremse inn mot disse innsnevringene, uansett om det er møtende trafikk eller ikke. 

Mange av elvene på New Zealand er fantastisk vakre. Det turkise vannet gir stor kontrast mot omgivelsene.

Vi ender opp på en camp i Jacson denne dagen. Ikke så langt fra vestkysten. Det nyvaska teltet kommer opp, og vi lytter til alle nye lyder fra innsekter og fugler. Himmelen er dekket med stjerner som vi ikke ser hjemme på denne tiden. Vi forsøker å finne “Glow worms” i skogen, men må gi opp da det er umulig å finne stien i mørke. 

Arkitekten elsker luxus. Her Makarora, hvor vi leide en «lukus» cmpinghytte. Luxsusen besto av to badekarpå utsiden av hytta.

Vi våkner mens en nyskjerrig weka titter inn i teltet vårt. Denne nyskjerrige fuglen, kan i likhet med kiwi og papegøyen kea, ikke fly. Det var nemlig ingen pattedyr på New Zealand før menneskene kom. Disse fuglene var derfor ikke avhengig av å kunne fly. De hadde ingen andre fiender en rovfugler. I dag er kiwi utryddnings truet, og myndighetene har satt i gang programm for å forsøke å redde arten. Uansett denne wekaen er nyskjerrig, og stjeler gjerne det den finner interessant, så du skal passe litt på tingene dine. 

Det renner mange elver ut mot havet fra fjellene på New Zealand. Her er Dundee på sin Suzuki V-Strom 650.

Vi følger vestkysten nedover på vei nr. 6. Noen steder går veien helt ut mot havet, mens i andre områder slynger den seg gjennom den tette grønne regnskogen. Det er definitivt mye grønner på denne siden av øya. Vi krysser noen elver som renner mot havet fra  de høye fjellene. Vannet er helt turkist, og i nydelig kontrast mot de den grønne vegitasjonen langs elvebredden. Vi følger en grusvei ut mot havet, og lager oss lunsj på stranda, mens bølgene slår mot land. Det er deilig vær, og Arkitekten vil bade. Normalt bruker hun litt tid på å komme sg ut i vannet, men ikke i dag. Løse steiner på stranda, i kombinasjon med bølger, gjør at hun raskt ligger å plasker i vannet. Men hun er veldig fornøyd etter dukkerten. 

En slik utsikt skal du lete lenge etter. Dundee slo opp campingstolen sin, og nekta å flytte seg.
Mount Tasman til Venstre, og Mount Cook innhyllet i tåke. Mount Cook er 3724 moh.

Vi finner en camping i Fox Glacier. Veien opp hit er virkelig morsom, og Dundee plager Suzukien det han klarer gjennom svinene. Fra å være landeveiens langsomste, bak Arkitekten, er han nå en av de raskeste, tror han. Vi sikrer oss campingens beste plass, og setter opp tektet vårt med utsikt mot Mount Cook og Mount Tasman. Dundee får opp campingstolen sin, og nekter å flytte seg. Det blir en magisk kveld, der lyset hele tiden forandrer landskapet foran oss. De hvite toppene bader i den lave kveldssola. En vakrere utsikt har vi ikke hatt på hele turen. Når sola til slutt er nede, tvinger sandfluene oss inn i teltet. 

Å våkne opp i teltet med denne utsikten, er bedre enn noe hotell.
I Cardona henger over 800 BHer på gjerdet. Et spesielt skue, som er med på å skaffe publisitet rundt brystkreft.

Vi våkner med samme utsikten mot fjellet, bare i et annet lys. En bedre start på dagen kan du ikke få. Fra Wanaka kjører vi opp Crown Rage Road. Her passerer vi Cardona og “Bra Fence” eller BH gjerde om du vil. Her har kvinner hengt fra seg BHer for at kampem mot brystkreft skal få oppmerksomhet. Vi donerer en slant før vi følger veien videre i sikk sakk gjennom de grønne åsene på vei over Mount Scott på vei mot Queenstown. Vi er i “Ringenes Herres” rike i dag. Fjellene er bratte og spektakulære. Trafikken inn mot Queenstown er tett, og vi bestemmer oss etterhveert for å snu. Vi kjører langs Lake Wakatipu. Og ender til slutt i Manapuri, der vi har leid et billig hotellrom, med en fantastisk utsikt over Lake Manapuri. 

Vi er på vei mot Milford Sound. Dette er Ringenes Herre landskap.

Milford Sound

Vi har blitt anbfalt turen over til Milford Soud, og etter frokost bærer det avsted. Veien går langs innsjøer, over heier dekket med gress og gjennom grønne tette regnskoger. Det er mildt sagt variert. Vi nærmer oss de dramatiske fjellene i vest, der regnskyer og tåke pakker dem inn på mystisk vis. Her mangler bare orkene. Vi er ikke alene på veien. Mengder med turister i busser, biler og campingbiler er ute i samme ærend som oss. De siste milene går inn gjennom en trang dal, der du virkelig får følelsen av å være nær den ville naturen. Veien er smal, og synger seg gjennom det bratte og ville landskapet. Noen steder hugget inn i fjellet, andre steder over smale broer, og et sted gjennom en trang og mørk tunell.

Fjellene er dramatiske.

Vi kommer til Milford Sound, som er navnet på båe stedet og fjorden som går inn her. Det er vakkert, og minner på mange måter litt om Lysebotn. Turistbåtene går i skytteltrafikk her, med alle som vil se fjellene fra vannet. Fjorden her er er 291 meter på det dypeste. De ti øverste metrene er ferskvann fra elvene. Under dette saltvann. Her i dette dypet lever det absolutt ingenting. Plagsomme sandfluer på stranda, jager oss snart inn i kjøreutstyret igjen, og returen i motsatt retning blir også en fin opplevelse. En vei oppleves som regel forskjellig i motsatt retning. Vi finner en hyggelig plass langes et vann, og lager oss varm lunsj. Igjen ovenatter vi på Manipuri Lake View Motel. Nå vil Arkitekten på pub, i den gamle kirken på stedet, Men det får bli i neste og siste artikkel fra New Zealand….

Arkitekten nyter utsikten i Milford Sound.

Sist nummer

Annonser