Hot or not?

“Going Down Under”

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. Jeg har nå hatt mine første kjøredager, og det har så vidt begynt å gå opp for meg hvor stort landet er, og hvor varmt det kan bli her. 

Jeg har sovet med teltet åpent mot den lille innsjøen Lake Leslie. Bare myggnettingen har reddet meg fra innsjøens blodtørste mygg. Solnedgangen var fantastisk og jeg sovnet mens det eller siste lyset lekte på himmelen. Jeg våkner i det ti kenguruer hopper rett forbi teltet mitt. Etter frokost pakker jeg sakene, og fortsetter ruta jeg har lagt opp. Det er 85 mil til Brouke, og jeg må ha en overnatting underveis.

Jeg krysser grensa tilbake til New South West ved Texas. Her handler jeg også inn forsyninge, slik at jeg kan holde det gående noen dager uten å måtte tenke for mye på annet en ruta, bensinfyllinger og vann. Jeg har forsøkt å finne de tynneste veiene, for å få mest mulig grus, og det har jeg lykkes bra med. Temperaturen kommer etterhvert opp i 38 grader. Nå får jeg kjenne på varmen. Jeg treffer sjelden folk, kun et og annet vogntog, der man minst venter det. De digre amerikanske truckene dundrer forbi. 

Jeg finner et sted å slå opp teltet. Jeg er varm og svett, og stedets lokale fluer kaster seg over meg så fort jeg stopper. Til tross for at det blåser er de ganske hissige. Jeg tar en titt på dekkene mine, og oppdager masse piggete kaktusnåler som har satt seg fast i dem, mens jeg snudde sykkelen inne i buschen. Møysommelig renser jeg dem for nåler. Dette kunne fort ha ført til punktering. Etter middagen rømmer jeg inn i teltet. Jeg er nemlig i ferd med å bli middag for en million lokale fluer. Da oppdager jeg at kaktuspiggene også er under gulvet i teltet. Jeg banker de flate etter beste evne, men tør ikke legge den oppblåsbare madrassen ned på gulvet. Det ender med at soveposen min blir underlag for madrassen, og jeg må klare meg med kjørejakka over meg. Solnedgangen blir vakker i kveld også. 

Ny dag, med mange mil. 

Neste dag blir både varmere og lengere. Jeg holder på å treffe en død kenguru, i det jeg ser ned på GPSen. Heldigvis unngår jeg den og kjører bare over beina på den. I gjen begynner tankene om hvilke konsekvense dette fort kunne fått. Om du går på tryne her kan det ta lang tid før du får hjelp her ute, Jeg har med meg en satelittsender, slik at jeg kan få sendt nødsignaler om noe skulle skje. Uansett må hastigheten ned. Det blir en lang og varm dag. Det har regnet mye her for noen dager siden, og flere av veiene er stengt. Et sted er det veiarbeid, men det går en liten vei rundt ned mot en elv. Jeg kjører den, og kan ikke tro det jeg ser foran meg. Der midt på stien, er en krokodille i ferd med å gnage på en kenguru. Den er ikke så stor, ca 60-70 cm vil jeg tippe, og den forsvinner når jeg kommer. Det hele er nesten ikke til å tro. Tenk at jeg skulle få oppleve dette. 

Flere av veiene er stengt, og jeg må finne alternative ruter. Telefonen er til liten hjelp. Den er overopphetet, og ingen av appene fungerer. Jeg finner til slutt alternativer. Disse viser seg å være små grusveier. Veien veksler mellom søle, grus og sand, og noen steder inntørka dype lastebilspor, som det er vanskelig å komme ut av hvis du fort har havnet oppi. Temperaturen kommer opp i 42 grader, og det koker i toppen. 8 mil før Bourke kommer jeg ut på asfalten og er lettet, men bare for et øyeblikk. Jeg kikker opp på veien GPSen angir, – Bare sand. Det blir en av mine mest slitsomme turer. Det er mange dyr langs veien, emuer, kenguruer, gjeiter, sauer og kuer. Ett sted ser jeg en flokk villhunder. Jeg tenker at i kveld skal jeg belønne meg selv med et hotellrom med aircondition. Jeg er lettet når jeg kommer frem. Jeg ordner hotell, og rekker akkurat butikken, der de kun selger ingefærøl. Etter en kald dursj blir det potetgull og ingefærøl på terassen. Det smaker fantastisk.

Broken Hill

Jeg har hele tiden tenkt at jeg må komme meg til Broken Hill. Dette er derfor målet. Med 670 km foran meg, og en værmelding som sier at temperaturen kan komme opp i 45 grader, er det uaktuelt å legge neste dags kjøring på grusveier. Det må bli raka veien. Denne veien har ikke mage svinger. Jeg vil anslå en sving pr 5 km. Det er som åkjøre mot en hårføner. Noen steder er det så varmt at olja koker opp av asfalten og ligger som oljedammer i kjøresporene. Dette vil jeg ikke ut i, og begynner å tenke på hvorden dekkene mine holder turen. Bakdekket mitt har allerede stor slitasje. Når jeg stopper for bensinfyllinger, står jeg inne på bensinstasjonen og kjøler meg ned før jeg fortsetter. Det blir mildt sagt en varm dag, og temperaturmåleren på sykkelen viser 44 grader på det meste, noe som er varmerekord på motorsykkel for meg. Jeg har oplevd 41 grader både i Spania og Sør Afrika, men 44 grader er faktisk ganske mye varmere. 

Også i Broken Hills har jeg tatt inn på hotell med kjøling. Det er deilig å få av seg det svette kjøreutstyret på et kaldt hotellrom. Litt senere blir jeg plukket opp av Randell Jones. Vi har en felles venn, og Randel tar meg med på den lokale puben. Her er nok Randel ganske fast inventar. Senere inviteres jeg hjem til huset hans, som har en imponerende «man cave» i garasjen. Her mangler det ikke på noe. Fra et hjørne plukker Randell frem ei eksorpotte. Denne er rester fra innspillingen av Mad Max 2, som ble spilt inn utenfor Silverton, et knøttlite gruvesamfunn 27 km nord for Broken Hills. Sønnen til Randell kommer med fich & ships til oss, og det blir en veldig hyggelig kveld. 

Mad Max

Dagen etter bestemmer jeg meg for å kjøre opp til Silverton. Her i Mundi Mundi  ble Mad Max 2 spilt inn. Ja, du husker vel filmen om den tidligere politimannen Max, som reiser rundt i Australia, etter en atomkrig, mens han leter etter bensin, som er blitt mangelvare, er er verd sin vekt i gull…. Det ligger et lite museum her oppe, der flere av kjøretøyene, som ble brukt i filmen, er utstilt. I tillegg til de originale bilene fra filmen, har museet flere kopier av biler, motorsykler og helikopter fra filmen, som regnes som Australias mest kjente film. Etter besøket på museet kjører jeg opp til området Muni Mundi, der mange av senene fra filmen er spilt inn.  Utover dette er nok Silverton mest kjent for sin gruveindustri, og av navnet kan du jo gjette på hvilke metall som er utvinnet her. 

Bunk-a-Biker Australia 

Det er i overkant varmt her oppe, og jeg setter kursen sørover mot Mildura, som ligger i Victoria 30 mil sør for Broken Hills. Jeg fyller heldigvis opp tanken før avreise, for det viser seg at det ikke finnes bensinstasjoner på denne strekningen. Faktisk ser jeg kun et hus på hele strekningen, og det er en nedlagt bensinstasjon. Jeg har kontaktet Viv og Jon på “Bunk a biker Australia” og avtalt overnatting. “Bunk A Biker” er et verdensomspennende nettverk av folk som tar i mot bikere som meg selv, når vi trenger overnatting. Både Jules og Debbie som jeg også har overnattet hos, er en del av dette nettverket. Jeg får både seng og middag hos Viv og Jon, og de tar meg dessuten med på sightseeing i Mildura, som ligger i et grønt og frodig område, på grunn av elva Morray River som ligger her. På elva ligger massevis av luksuriøse husbåter. 

I morgen er det meldt 45 varmegrader her, så jg har bestemt meg for en hviledag før jeg fortsetter turen.. 

Beste hilsner fra Kenny Dundee / Australia

Sykkelen er leid på https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr er lvert av www.ruco.no