Arkitekten er ankommet

“Going Down Under” nett. 

Tekst Kyrre Hagen. Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. I tre og en halv uke har Kenny Dundee boltra seg på alskens Australske drittveier, til Dundees største tilfredshet. Han har tilbakelsgt totalt 8.500 km, og bakdekket er for lengst brukt opp. Nå venter uker med Arkitekten på slep. 

Arkitekten er endelig i Australia, og på vei til Wombeyan Caves

Det var deilig å bli gjenforent med Arkitekten, og etter at hun hadde tatt ut en gammel Suzuki DR 650 og Dundee hadde fått nytt bakdekk, bar det inn i bushen igjen. Første overnatting ble i Wollondilly riverpark, etter at Dundee hadde testa svingene opp Macquarie pass. Dama som drev denne campen var preget av å ha vært her inne i bushen lenge. Det var ingen tilstede da vi kom til den mildt sagt shabbye campen, fylt av gamle campingvogner og bilvrak, men katta hadde varslet eieren, og snart kom hun humpende i en gammel Subaru. Det ble en fin natt med bading i elva. Neste dag ble vi vekket av magpier og kenguruer. Vi fortsatte veien inn mot Wombeyan Caves. Dette er forresten en nydelig grusvei langs ei fin elv. Mye av dagen ble transport før vi endte opp i Gundagai. Australia er jo på størrelse med USA, så noen transportdager måtte det bli. 

Flat og tørt bondeland kan være like så spennende for oss utenfra. Her er storfe ved en billabong, som vi ser mange av, både naturlige og kunstige. Billabong er en en australsk betegnelse på en kroksjø, en isolert dam som blir liggende igjen når meanderende elver skifter løp, eller når periodiske elver tørker inn. Billabonger fylles med vann i regntiden og kan tørke helt inn i andre deler av året.
Det er mye store biler på veiene i Australia, og ikke bare med en tilhenger, men noen ganger tre og fire.

Nå gikk ferden langs Murrumbidgee river til Wagga Wagga. Deretter kjørte vi ned til Albury og besøkte Andrew Houlihan. Dette er en skikkelig hardaus med mange ørkenrallyer på merittlista. Andrew fortalte oss om en krasj med to kenguruer i 180 kmt. Dette endte med et lengre sykehusopphold og diverse brudd i kroppen. Krasjen delte sykkelen i to. Til tross for dette forsøkte allikevel Australieren å stille til start i sesongens siste løp. Han trengte bare å komme i mål for å vinne serien totalt. Legene på stedet nektet han imidlertid å kjøre. Andrew er forresten oppgradert med begge knærne og diverse andre knokler i titan. Han har tilsammen 18 operasjoner etter motorsykkelkrasjer, og er med dette på en god andreplass, etter Ailo Gaup når det gjelder skader på motorsykkel. Eivel Kanivel kommer på en god tredjeplass. Andrew kommer med et ruteforslag som drar oss rett opp i ei steinrøys, og vi ble kjørende inne i et mylder av grusveier inne i bushen, før vi til slutt ender opp i Barwidgee Creek. 

Andrew Houlihan er en skikkelig råtass. Han treffer kenguruer i 180 kmt, men kommer seg på sykkelen igjen. Neste år er han forhåpentligvis på plass i Dakar Rally igjen.
Vi koser oss med flotte utsikter i Grampians. Her på en avstikker til Mount William

Vi pøser på med kilometer mot Grampians, og kjører gjennom en mengde små western landsbyer. Dagen blir lang, og Dundee blir sur fordi det ikke handles inn kald øl til kvelds, mens Arkitekten blir sur fordi teltet settes opp på feil sted. Heldgivis varer ikke uvennskapet lenge. 

En av fricampene på veien, såkalte camp grounds, med utedo og sisterne med samlet regnvann, og ikke noe mer. Romantisk og privat måte å overnatte på. Kenguruer beiter like ved motorsykklene.

Eter frokost med nye kenguruvenner, kommer vi til Grampians, der vi jakter bilder og koalaer. Det lukter herlig eukalyptus i de tette grønne skogene. Arkitekten vil ikke kjøre, bare fotografere, men etter at Dundee har slått hardt i bordet ender de til slutt opp på et motel i Warrnambool, som bare er en liten kjøretur unna B100.

Ingen problemer med å flytte en silo i Australia
Great Ocean Road er virkelig great.
Klipper og sinnsykt flotte srender langs hele Great Ocean Road

Great Ocean road, eller B100, som den heter blir ikke spennende før Bay Of Islands. Her er mange klipper og asiatere langs veien. Asiatene blir ofte så oppslukte av utsikten at de kjører på feil side av veien, derfor er det skiltet KEEP LEFT for hver 500 meter. Ved de tolv apostlene går helikoptrene i skytteltrafikk med turister langs klippene. La oss bare slå fast først som sist; Great Ocean road er kjempeflott. Klippene, hulene og formasjonene sjøen har lagd her gjennom tusenvis av år, er virkelig verdt et besøk. Visste du foresten at denne veien er bygget av krigsveteraner fra andre verdenskrig? Vi stopper på Cafe Koala, der vi nærmest er garantert å se koalaer, noe vi også gjør, men Arkitekten vil gjerne se enda fler. Dundee sier igjen kraftig i fra, at vi må videre. Vi er for så vidt heldige med trafikken, for juleferien er enda ikke helt igang. Vi ender opp i Geelong hos Andrea Russel, som har frisør på besøk. Hun er midt i prosessen med å farge håret når vi ankommer. Det blir en hyggelig kveld, og i morgen skal vi ta fergen over til Tasmania, men det får du lese mer om i neste artikkel. 

Vi fant til slutt denne luringen ute i skogen. De sover opptil 20 timer i døgnet

Syklene er leid av: https://bikeroundoz.com/

Kjøreutstyret fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Sist nummer

Annonser