20. april 2024
Triumph har tørket støv av sin velkjente asfalteventyrer Tiger 1050 Sport foran denne sesongen. I bunn og grunn er dette samme modell som ble presentert i 2013, men ingeniørene i Hinckley har faktisk gjort en ganske grundig jobb når det gjelder å foredle konseptet.
En perle av en rekketreer
Som alltid med denne sykkeltypen kreves det en liten innsats for å svinge beinet over salen. Når du først sitter der, griper hendene om et bredt styre, og blikkene møtes av et oppdatert førermiljø sammenlignet med den tidligere versjonen. Høyre hånd håndterer nå en ny Ride By Wire-gassrulle, og i andre enden av dette systemet finner du en oppdatert versjon av produsentens 1050-kubikker. Den tresylindrede motoren svarer med en kjapp og røff malelyd, og følelsen i det digitale systemet er veldig bra. Giret legges i, og siktet stilles inn på en mindre landevei med lite trafikk og bra med slake svinger.
Girene går i ett etter ett uten problemer, men følelsen i girkassen er noe diffus. Clutchhendelen har fått lavere motstand, og dette setter jeg pris på når jeg snirkler meg ut av byen. Føreren sitter høyt og har bra utsikt, også en bra kvalitet i byen. Det brede styret og det høye tyngdepunktet er imidlertid ikke optimalt ved køkjøring. Rekketreeren er en perle, og den drar herlig mellom 6 000 og 9 000 rpm. Jeg sitter komfortabelt i den myke salen, og beskyttes godt bak vindskjermen, som nå er justerbar. Frontkåpen har fått to små, transparente vinger på hver side av vindskjermen, og disse styrer fartsvinden vekk fra skuldrene.
Fjæringen er myk og langslaget, men kjøringen blir aldri gyngete. Akselavstanden oppleves som lang, og sykkelen er ikke spesielt kvikkstyrt. Men evnen til å svelge telehiv og andre ujevnheter, i kombinasjon med den røffe motoren og de fine bremsene fra Nissin, gjør det til en fornøyelse å herje på små landeveier.
Enkelt å ha det moro
En av nyhetene hos årets modell av Tiger 1050 Sport er muligheten til å velge mellom de tre kjørenivåene Road, Rain og Sport. Systemet påvirker bare gassresponsen, men fyller enda en funksjon siden det offensive svaret fra gassrullen i Sport-nivået føles velkomment på rolig landevei, mens det mer moderate Road-nivået er å foretrekke i tett trafikk. Triumph mener at motoren er oppdatert på 104 punkter med den hensikt å optimalisere effektkurven. Blant forbedringene er først og fremst nye topper, innsugsporter og nye stempler. Rekketreeren maler gjennom en nyutviklet lyddemper som skal ha blitt 48 prosent mer effektiv på å rense eksosen.
Jeg gliser bredt bak visiret idet det slår meg hvor enkelt det er å ha det moro på denne sykkelen. Her får du 126 gassglade hestekrefter til disposisjon, 140/155 millimeter fjæringsvei som absorberer selv de dårligste veiene, og bremser som gir stor tillit. Det eneste forstyrrende er den myke stoppingen i modellens lange sal, og at motorsykkelen føles litt tungjobbet i lav fart. Originalmontert cruise control og USB-uttak gjør langturer mer komfortable. Det føles imidlertid litt merkelig at Triumph tilbyr varmeholker som standard på en retrosykkel som T120 Bonneville, men ikke på Tiger 1050 Sport.
Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nummer 9 2016
Tekst: Andreas Jennersjö Foto: Tobias Petersson
