Siste aktivitet

"FastFreddie" har svart på foruminnlegget "Lett mc spm"
En duell i nostalgi mellom det britiske imperiet og den italienske familien.

Moto Guzzi V7 Racer Triumph Thruxton

Test

I en tid da stadig flere produsenter presenterer moderne tolkninger av klassiske modeller, tester vi to fullblodshester som har vært lenge i gamet.

Retrotrenden har eksplodert fullstendig de senere årene. Det føles som alle produsenter har tørket støv av et modellnavn som har ligget der siden i hvert fall 90-tallet, og nå har presentert en moderne klassiker. I et forsøk på å sette fingeren på det voksende segmentet, har vi valgt å stille to av klassens mest erfarne nostalgikere mot hverandre.

Bonneville-søsken med over ti års fartstid
Det er tidlig morgen da jeg trekker ut choken og starter Triumph-motoren. Thruxton er en anerik motorsykkel. Navnet kommer fra den britiske motorbanen, og inspirasjonen til designen er hentet fra 60-tallets caféracere. Triumphen har vært på markedet i over ti år, og er basert på søskenet Bonneville. Den har fått diverse oppdateringer på veien, men konseptet er det samme i dag.

Jeg slipper ut clutchen, gir gass via en godt avstemt elektronisk innsprøytning, og setter kursen mot det nordlige Stockholm. Luften er frisk og rekketoeren buldrer herlig, om enn litt stille, når jeg beveger meg gjennom girkassen. Clutchen gir imidlertid ikke så mye følelse, men girkassen oppleves som passende - ikke treg og hard, men heller ikke silkemyk. Motoren med sine 68 hestekrefter holder til bykjøring og roligere tempo langs landeveien og motorveien. Førerposisjonen følger også resten av sykkeltypen - jeg sitter lett foroverlent og har ganske smal vinkel på beina. Styret har en aggressiv bøyning innover, som et par clip-ons, og det hele resulterer i en følelse som ligner en sportssykkel – om enn noe mer oppreist.

Moto Guzzi med gjennomgående rødeloksering
Ved en fortauskant står Moto Guzzien parkert med en ventende Oscar ved siden av. Morgensolen lyser opp italieneren, og den forkrommede tanken med lærreim over midten  reflekterer effektivt strålene. V7 ­Racer er et kunstverk, en hyllest til produsentens racinghistorie, og et mer sportslig alternativ til en standard V7. Detaljrikdommen er vanskelig å slå, og uansett hvilken vinkel den betraktes fra, finnes det noe pent å se på, fra de rødelokserte felgnavene til den luftkjølte motoren. Rødeloksering er en gjennomgående trend på Guzzien – ramme, felgnav, emblem, svingarm og diverse smådetaljer har fått denne behandlingen, og dette skaper en veldig ekshibisjonistisk italiener. Ved siden av Guzzien føles Triumphen tam utseendemessig – som Lady Gaga ved siden av en dresskledd byråkrat.

Også Raceren har sine aner. Modellen i seg selv ble presentert så nylig som i 2011, men V7-plattformen er desto eldre og har mye til felles med 70-tallets søsken. Moto Guzzi er dyktige til å påpeke hvilke lokale aner deres motorsykler har – alle komponenter produseres enten av dem selv eller lokale firmaer rundt Comosjøen. Det er altså et spørsmål om det britiske imperiet eller den italienske familien.

Vi bestemmer oss for å kjøre til den andre siden av byen for å ta pulsen på de to deltakerne i det som definitivt er deres hjemmebane. Selv om det skal vise seg at begge slår seg til ro på landeveien, er det i byen de får sjansen til å glitre – i Guzziens tilfelle bokstavelig talt.

Både unikt utseende og kjøreopplelvelse
På samme måte som Guzzien har et unikt utseende, gir den også en unik kjøreopplevelse. Førerposisjonen er caféracer på samme måte som Triumphen, men den langsmonterte V-twinnen tilfører en god klype karakter. Mens briten føles raffinert, men i grenselandet til tam, er italieneren en vibrerende, rå maskin som vil til venstre hver gang du gir gass fra stillestående.

Girkassen klonker høylydt, er langslaget, og det er lett å sette i fri mellom første og andre. Clutchen formidler på sin side ikke mye til føreren. Dette gjør den litt vanskelig å håndtere, men spørsmålet er om det ikke er akkurat slik Guzzi vil ha det i kombinasjon med sin hemningsløse twin -feinschmeckeren vil føle seg som hjemme.

Thruxton vinner på komtort
Til sin fordel har italieneren liten svingradius, og dette blir tydelig når vi kjører mellom køen. Triumphens styrestopp tar i tidligere, og den får det mer slitsomt. Thruxtons i sammenligning rolige karakter gjør den imidlertid mer letthånterlig og først og fremst mer komfortabel – jeg brant knærne ofte på Guzziens utstikkende sylindere. Triumphen drar også fordel av passasjerplassen, som kommer til syne når kutsen demonteres med to skruer, mens Guzzien har ingen passasjerplass.

På vei ut av byen kjører vi gjennom en tunnel, og jeg gir den Arrow-utstyrte italieneren litt ekstra gass. Til å være et eksossystem fra en ettermarkedsprodusent er den forbausende stille, men sangen lyder fortsatt vakrere enn hos briten. Hastigheten øker når motorveien strekker seg ut foran oss. Begge motorsyklene drar fordel av å ha kåpene montert ovenfor lyktene, og kløyver effektivt luften.

Triumphens bedre komfort gjør seg gjeldende, og nå merker vi også at den har 20 flere hestekrefter, den holder lavere turtall, og det er lettere å kjøre forbi. Begge har en femtrinns girkasse, og dette holder. I år har Moto Guzzi redusert effekten fra 51 hestekrefter til 47,6 for at V7-en skal kunne kjøres på A2-førerkort uten modifiseringer. Thruxtonen selges med redusert effekt for A2-førere.

Moto Guzzi best i byen, Triumph langs landeveien
Etter et par mil tar vi en avstikker og forsvinner ut på landsbygda. Triumphen har lang akselavstand og veier 32 kilo mer, og den føles stabil i svingene. Thruxtons større effektregister gjør denne til en bedre kjøreopplevelse langs landeveien, du kan ligge i samme gir og bare cruise av gårde.

Raceren hadde i byen fordeler av den lavere vekten og letthåndterligheten, men langs landeveien har den ikke samme presisjon og stabilitet som briten, selv om den tar seg lettere inn i svingene. Det kortere registeret og den vibrasjonssterke motoren gjør også at en må jobbe mer med Guzzien.
Her, på en svingete landevei i sommer­solen, kommer caféracer-designen til sin rett – først og fremst den lett foroverlente førerposisjonen. Også om konseptet caféracer på flere måter hører hjemme på landeveien, klarer ikke motorsyklenes komponenter utfordringen. Begge har støtdempere og bremser som fyller sin funksjon, men ingen av de to innfrir ved sportslig kjøring.  Komponentene er imidlertid betydelig bedre enn de tilsvarende fra caféracerens barndom, og et moderat tempo langs favorittveien er ikke noe problem. Triumphen er den mest kompetente langs landeveien; dette i stor grad på grunn av dens mer effektsterke motor, mens Guzziens motor er for uhåndterlig. 

Sykler og miljø harmonerer i byen
Etter å ha byttet motorsykkel et  par ganger, setter jeg og Oscar kurs mot hovedstaden igjen. Selv om caféraceren, som navnet antyder, opprinnelig ble konstruert for å ta deg fra en kafé til den neste, føles de nesten mer som byracere. Motoreffekten egner seg bra til bykjøring, og for deg som liker nysgjerrige blikk, er de velegnede alternativer. Triumphens styre og Guzziens clip-ons gir smale profiler, dette underletter ved kjøring mellom køen, og begge har den sportslige følelsen uten å være like vanskelige å håndtere som en sportssykkel. Jeg kunne selv tenke meg å pendle fra utenfor bomringen til jobben innenfor med Thruxton.

Da vi kjører gjennom Södermalm, oppleves det som hjemme. Sykler og miljø føles i harmoni. I jeans og jakke virker det til og med som jeg og Oscar har funnet det riktige utstyret for anledningen. I tillegg til alle praktiske og funksjonelle aspekter hos en caféracer, har det å kjøre en også sin sjarm. Designen og fasongen er selvfølgelig en stor del av dette.

Vi begir oss oppover mot en av Stockholms vakreste utkikksplasser, og parkerer blant busser fylt med asiatiske turister. Med tanke på at det er en av sommerens varmeste dager, kaster vi oss over hver vår is. Mens vi diskuterer italieneren og engelskmannen, noterer vi hvilken motorsykkel som trekker flest folk. Innimellom tar noen en ekstra titt på Triumphen, mens Guzzien alltid er omringet av en gruppe nysgjerrige.
– Guzzien har helt klart utstråling, smiler Oscar.

Velg mellom ekstravagant italiener eller britisk klassiker
Selv om det på flere måter er to helt ulike motorsykler, har de mye til felles – grunnlaget med dobbel vuggeramme, tosylindret motor og caféracer-fasong. Til og med visse designtrekk er like, som eksosanleggets opplegg og instrumenteringen med to displayer. De har ganske enkelt valgt to ulike innretninger etter dette. Triumph valgte sin førervennlige Bonneville-motor, og Guzzien en rå V-twin. Valget er som alltid ditt – ekstravagant italiener eller britisk klassiker?
 
Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 10 2014. 
Tekst: Jonathan Balsvik Foto: Magnus Wallner 

Logg inn eller opprett en konto for å skrive kommentarer

Gratis nyhetsbrev!

Les våre nyhetsbrev for ikke å gå glipp av viktige hendelser. E-postadressen din er alt som trengs.

Du kan når som helst velge ikke å ta imot flere nyhetsbrev, og e-postadressen din selges selvfølgelig ikke videre til andre.

Avslutt Abonner på vårt nyhetsbrev: