Bild
Neste artikkel

Kawasaki Ninja H2R

Test

Kompressormatet motor med 326 hestekrefter, to hjul og en vekt på kun 216 kilo – går det overhodet an å tøyle et slikt beist på banen?

Etter en grundig teknisk gjennomgang av motorsykkelen og et stort antall underskrifter, er det på tide. Virkeligheten innhenter meg når jeg skriver min signatur på dokumentet som bekrefter at jeg skjønner hva det innebærer å kjøre den motorsykkelen jeg nå skal prøve. Det at Kawasaki frasier seg ansvaret for eventuelle dumheter jeg kan tenkes å forårsake, både mot meg selv og andre.

Høres ut som stridsfly
En buldring begynner å fylle depotet på Losail, Qatar, og først tror jeg det kommer fra lavtflygende stridsfly. Kakafonien av buldring øker til et øredøvende tordenvær, snart går det knapt an å være i depotboksen uten hørselvern, og inn trilles fire stykk Kawasaki H2R. De varmes opp av tekniker, og lydinfernoet fra det korte titanrøret får det til å vibrere i hele kroppen. Ved hvert gasspådrag føles det som om innvollene er på vei ut av kroppen, brått føles svetten i håndflatene veldig tydelig, og munnen er knusktørr.

Den første runden går i moderat tempo, og samtlige prøver å samle inntrykkene fra dette motorsykkelbeistet. Jeg kjenner på grepet i de nye Bridgestone-slicksene, prøver følelsen fra Brembo-bremsene, og forsøker å ta inn over meg akselerasjonen ved fullt gasspådrag.

Rykter om over 400 km/t ...
Kawasaki oppgir 326 hestekrefter ved 14 000 rpm og et moment på hele 165 newtonmeter, som gir en toppfart på over 360 km/t med sykkelens nåværende utveksling. Enda raskere er det blitt kjørt på egne tester; det går rykter om en fart på over 400 ...

Når jeg vrir på gassen ut på start- og målraken på tredjegir, blinker det intenst i displayet foran meg. Det er traction controlen som frenetisk jobber for ikke å spinne løs bakhjulet, samtidig som elektronikken prøver å holde forhjulet nede. Akselerasjonen er like voldsom på fjerde, femte og sjette.

Svært effektive bremser
Aldri før har jeg opplevd noe på to hjul som vil forover med en så voldsom hastighet. Depotmuren på min høyre side farer forbi, og jeg nærmer meg bremsepunktet fra dagens tidligere prøvekjøring av ”vanlige H2” med nesten skremmende hastighet. Jeg kikker ned på displayet, og rekker å se 323 km/t før jeg klemmer inn bremsehendelen og kjenner at de fine firestemplede kaliperne fra Brembo effektivt reduserer hastigheten.

Fortsatt er jeg ikke sikker på om jeg rekker å få stopp på ekvipasjen, og jeg har en plan B; å bruke den store, asfalterte avkjøringssonen om så skulle skje. Alt løser seg imidlertid, og med kun litt lett svai i bakstussen forårsaket av den harde bremsingen, styrer jeg inn i kurven – wow!

Samme ramme, kompressor m.m. som H2
Kawasaki har utstyrt H2R med en fagverksramme av stål istedenfor en tradisjonell boksramme av aluminium. Delvis for mer effektivt å bli kvitt varme, men også for mer detaljert å kunne styre hvor rammen skal være vridningsstiv og hvor den skal flekse. Rammen er identisk med H2-en, og dette gjelder faktisk det meste av sykkelen ellers. Kompressoren er den samme på begge modellene, og vi kan anta at mange H2-eiere kommer til å lokke noen av de slumrende ekstra hestekreftene ut av gateversjonen. Chassisinnstillingene er stivere på H2R– litt hardere fjærer og en annen grunninnstilling på dempingen foran og bak.

Også elektronikken er den samme, og her merker en hvor vanvittig sterk H2R egentlig er. Når jeg gasser hardt ut av svingene, klarer ikke alltid elektronikken å ta hånd om de enorme kreftene som monsteret leverer, og jeg får noen slipp med bakstussen. Det samme gjelder forhjulet, som fyker til værs hvis en er det minste nonchalant med gassen, til tross for at gassresponsen er snillere. Systemet henger ganske enkelt ikke med.

Lavere vekt gir bedre styring ved mer moderat kjøring
Til mitt andre 20-minutters pass velger jeg å kjøre H2R litt mer forsiktig, og da virker den mer følsom. Sammenlignet med H2 styrer den bedre inn i svingene. Den er også lettere å endre kurs med, og dette skyldes for det meste den 22 kilo lavere vekten.

Jeg tar igjen en kollega, legger meg bak ham og studerer kjøringen hans, samt lytter til den vakre sangen eksossystemet byr på i løpet av en runde. Jeg er imidlertid ivrig på å kjøre videre i mitt eget tempo, og akselererer forbi på ytteren gjennom en rask venstresving som tas på andre, tredje og fjerdegir. Med H2 kjørte jeg gjennom samme fantastiske sving med fullt gasspådrag mens jeg lot quickshifteren gjøre jobben. Det tør jeg ikke gjøre med ytterligere 116 hestekrefter. Fartsøkningen er så voldsom at hjernen har fullt opp med bare å huske bremsepunkt og sporvalg inn i den påfølgende svingen.

The ride of your lifetime                                                 
Kveldens siste pass er kjøring i mørket med banen opplyst av enorme lyskastere. Det blir noen fine runder i høyt tempo for siste gang å få nyte Kawasaki H2R – hvert eneste sekund må tas vare på.
Kawasaki selv kaller den ”The ride of your lifetime”, og det er akkurat det jeg nettopp har opplevd – H2R er en helt crazy motorsykkel! 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nummer 6 2015.

Vil du abonnere på Bike? Trykk her for å  tegne abonnement på Norges beste motorsykkelmagasin!

Tekst: Christer Miinin     Foto: Kawasaki
 

Hei!

Vi har forståelse for at du bruker adblocker, men håper at du kan deaktivere den for vårt nettsted. Annonser er en forutsetning for at vi skal kunne fortsette å drive Bike.no.