Bild
Neste artikkel

Rally Albania

Nyheter

Over 2 000 kilometer fordelt på seks dager i krevende miljøer. Mentalt og fysisk utmattende. Kan man ønske seg mer?

Rally, eller cross country rally som jeg etter hvert har skjønt at det heter, har siden tidenes morgen vært noe av det tøffeste som finnes. Fart, utholdenhet, navigering og eventyr flettes sammen til noe de fleste vil oppleve som et mareritt! Når du så velger bort komforten til en innkapslet cockpit, uvurderlig støtte i en kartleser og sikker-stabilitet i fire hjul til fordel for en ensom og eksponert ståplass på kun to (hjul) – da prater vi übertøft!

Selv vokste jeg opp i Øst-Afrika, der enhver tur utenfor de største veiene kunne ligne på rally-forhold. For å rekke frem innen mørket senket seg, hjalp det å kunne holde en sportslig flyt gjennom bushen uten å risikere for store skader på verken fører eller maskin. Jeg elsket det – den altoppslukende opplevelsen av å få fly lavt igjennom terrenget med et tidløst landskap og den odde Maasai som tilskuer. 

Utallige afrikanske overland-kilometer senere skulle jeg få gjøre min egen, meget beskjedne, entre inn i rally-verdenen. Jeg hadde vært på utkikk etter en rallysykkel, og fikk en dag tips fra Stian på Star Motor at Pål Anders Ullevålseter skulle selge årets Dakar-sykkel. Etter å ha mannet meg opp noen uker ringte jeg Pål Anders. Jeg åpnet med å introdusere meg selv, at jeg hadde en drøm om å få kjøre det gamle Dakar-rallyet som heter Africa ECO Race, og om han hadde en sykkel jeg kunne kjøpe. Dette ble starten på en lang samtale der han blant annet røpte at han også hadde planer om å kjøre Africa ECO Race i år.


Jeg tok turen over Sollihøgda til Sundvollen, der Vladimir Kusnier (Vlado) var i gang med å overhale sykkelen etter den harde medfarten den hadde fått i sitt siste løp. En kald prøvetur senere, og jeg var solgt. Det hadde lite med sykkelen å gjøre – sykkelen var stor og så retningsstabil at jeg begynte å tvile på om den kunne svinge. Tross sykkelens senkede form var lortdroppet i korteste laget, og kun en fot rakk ned av gangen. Og da jeg trodde jeg hadde kommet opp i anstendig fart, så seilte Vlado forbi på bakhjulet … Nei, det var nok heller entusiasmen til både Pål Anders og Vlado som overbeviste meg, og en slags visshet (med hjelp fra mine nyervervede venner) om at sykkelen er gull, det tar bare litt tid å erfare dette.

I møtet med Vlado forsto jeg også at jeg ikke var alene om å være fascinert av rally i Norge; men at det allerede var en gjeng som møttes regelmessig for å trene på roadbook-kjøring. Noen fra den samme gjengen skulle også til Rally Albania i juni, i regi av Vlado’s Rally Adventures. Det var fortsatt plass i tilhengeren til sykkelen min, og Vlado spurte om jeg ville være med. Siden øvelse gjør mester, og jeg hadde akutt mangel på det første, var jeg takknemlig for tilbudet.

Noen uker etter jeg hadde tatt sykkelen i eie, leverte jeg den tilbake til Vlado for pakking og transport ned til Tirana, Albania. Jeg hadde fått kjørt i underkant av 200 kilometer, mesteparten av disse i sludd og regn, og var litt spent på hva som ventet meg i Albania.

Jarle Vårdal og Vlado hadde begynt på turen sørover, og etter hvert som tiden nærmet seg, tikket det inn meldinger på Facebook om at de beveget seg sørover med syklene våre og omsider var installert i vår første bivuakk; hagen til Hotell Rogner midt i Tirana sentrum. Resten av gjengen, sju i alt, ankom torsdag ettermiddag til dekket bord, en dag etter syklene og to dager før prologen, som skulle kjøres på søndagen. Vlado satt i skyggen med en øl i hånden, og klagde på hull i trommehinnen etter en uke ved siden av en pratsom og snorkende Jarle. 

Jeg var glad vi hadde noen dager på oss før det brakte løs, da fikk jeg tid til å bli litt kjent med sykkelen. På lørdagen trillet jeg sykkelen bort til teltet der de utførte teknisk sjekk av kjøretøyene. Alt var i orden, bortsett fra hornet som ikke funket. «Your horn is not working,» sa inspektøren mens han smilte lurt. Jeg hang ikke helt med først, men så skjønte jeg det – Jarle hadde støtt på samme problem tidligere. Jeg presset hornet igjen mens jeg lagde tute-lyd med munnen. Han smilte lurt igjen og sa: «Ok, but if it breaks again, then you should try to fix it». Jeg trillet sykkelen tilbake mot plassen vår, og ble stoppet av en annen inspektør. «Nice bike! Very good for fast roads,» sa han. Jeg skjønte ikke helt hvor han ville hen. «You know, Albania is very, very mountainous – thirty percent steep rocky uphill, thirty percent steep rocky downhill, and the rest is riverbeds». Da jeg kikket rundt på de andre syklene som var påmeldt, slo det meg at det kun var oss fra Norge som hadde store sykler. De andre stilte med vesentlig nettere endurosykler med påmonterte navigeringstårn. Jeg valgte å ikke bekymre meg for mye; svaret på om jeg hadde riktig type sykkel ville med sikkerhet innhente meg i løpet av de neste dagene. 

Søndagen kom fortere enn forventet, og åpningsseremonien i Monster Energy-stil fikk det til å sitre av adrenalin i kroppen. Heldigvis hadde adrenalin-nivået falt innen jeg skulle starte som nummer 124, ellers hadde jeg kjørt ut i første sving. Fartsetappen var på noen få kilometer nede i et elveleie. Underlaget var til tider såpeglatt, og store steiner gjorde at mange hadde problemer med å holde retningen på sykkelen. Men, etter noen minutter med hjertet i halsen, var jeg vel i mål. På vei tilbake til bivuakken treffer jeg en utslitt Haakon Berg Jensen. Han hadde gått overende i en bratt skråning og slått hull på radiatorslangen på sin Yamaha XT Ténére. Det var ikke så mye jeg kunne hjelpe med, så jeg kjørte videre. Haakon kom ikke tilbake til bivuakken før sent på ettermiddagen.

Jeg hadde gjort det bra på prologen og fikk starte klokken 07.30 på første etappe dagen etter, en halvtime etter førstemann. Jeg trodde jeg hadde god tid på å komme meg til første fartsetappe, og planla å få slå lens og få i meg noe mat før jeg startet. Men idet jeg ankommer starten på fartsetappen, så blir jeg sendt av gårde med det samme. Med fulle tanker – 35 liter bensin på sykkelen, og sikkert opp mot en liter urin i meg – satte jeg av gårde. Veiene var nydelige, men tekniske. En stund lå jeg bak en italiener. Veien vi lå, på krysset et steinras som hadde gått for en stund siden. Han tok til høyre på en sti som klatret bratt oppover for å krysse på oversiden av en liten foss som hadde gravd seg ut i raset. På toppen stoppet han brått slik at jeg måtte hogge i bremsen og kjøre ut på oversiden av ham for ikke å kjøre i ham. Korte bein og hellende terreng utgjorde plutselig et problem for meg. Min 180 kilo tunge doning falt sakte mot hans, og slo den i bakken med sånn kraft at han – til sin store italienske forbauselse, ble kastet av sykkelen, over en middelsstor rot, og ned den rundt tre meter høye fossen vi prøvde å forsere. Heldigvis ble han bare sint og ikke skadet.

Jarle Vårdal (som hadde tatt meg igjen) og jeg rullet inn til Bivuakken i Peshkopia, i 19.00 tiden på kvelden etter å ha tilbakelagt i underkant av 50 mil. Resten av teamet vårt kom i puljer, første i 22.00 tiden, deretter 02.00 og 04.00. Det var en laaang dag.

Andre etappe skulle kun være på 19 mil, og starten gikk derfor ikke før rundt 11-tiden. Fartsetappen gikk gjennom et naturreservat med utrolig landskap og utfordrende veier. Målgang var sent på ettermiddagen og, som dagen før, ble det langt på kveld før alle var kommet til bivuakken. Håkon valgte ufrivillig en annen «bivuakk» midt oppe i naturreservatet. En stein hadde lekt litt for røft med det ene sidedekselet, og sykkelen mistet olje. Det skulle ta over et døgn før vi så ham igjen.

Tredje etappe var igjen litt lengre, på rundt 49 mil ned til sør-kysten av Albania, til en by ved navn Orikum. Starten gikk tidlig på morgenen, og det skulle vise seg å bli enda en lang dag. Veiene var tunge, og til tider ihjelkjørt av lastebiler lesset tungt med tømmer. Mot slutten av siste fartsetappe mistet jeg bakbremsen, og jeg måtte jobbe hardt med å holde kontroll på sykkelen i nedoverbakkene. Vel i mål var det bare 16 mil som måtte tilbakelegges før vi kunne slappe av i bivuakken. Arrangøren hadde gitt en tidsbegrensning på fem timer, og vi vurderte det slik at vi hadde tid til et ordentlig måltid før vi kjørte videre. Maten ble inntatt lykkelig uvitende om hvor tung transportetappen skulle vise seg å være. Utallige elvekrysninger og en druknet sykkel senere var vi omsider i bivuakken, imidlertid 1 time for sent. Solen hadde gått ned for lenge siden. 

Neste etappe skulle være en enkel affære på bare noen få mil, men jeg ante ugler i mosen da Edvin – selveste Race Director – kom tilbake fra en kjapp prøvetur i løypa. Det var visst ikke han som hadde laget dagens rute, og han hadde sett seg nødt til å ta en liten sjekk før han sendte oss av gårde. Et noe medtatt blikk og ordene «Yeah, that was a tough one..!» skulle vise seg å være ganske beskrivende, og også svaret på hvorvidt jeg hadde valgt riktig sykkel.

Et annet hint ville vært at bilene og syklene ikke hadde samme roadbook. Starten på fartsetappen gikk bare noen få kilometer fra bivuakken, og vi skulle kjøre ut på en liten halvøy som ligger utenfor Orikum. Jeg fikk startsignal og kjørte det jeg hadde. Etter noen få kilometer snevret veien seg plutselig inn og ble til en smal sti. Jeg bommet på inngangen til stien, og var innom noen busker før jeg igjen kunne gi litt gass. Så ble det med ett veldig trangt, med store steiner. Feltet sto stille foran meg, og et stykke lenger fremme lå det noen italienere som resignert hadde lagt fra seg syklene sine midt på stien. Det var tett tornekratt og store steiner på begge sider. Vi bevegde oss fremover en halvmeter av gangen. Bunnplaten min var så bred at jeg ikke kom meg mellom en del av steinene, og måtte løfte sykkelen over. Jarle Vårdal, som lå foran meg, hadde tilsvarende problem. Luften sto stille og ble varmet opp av et dusin rusende motorer. Pusten hveste, og hjertet stanget i turtallsperren. Jeg mistet fotfestet på yttersiden, og falt sakte ut til høyre. Der andre hadde vært heldige og truffet et tre eller busk med bæreevne, falt jeg mellom to slike, og landet i nedoverbakke med sykkelen over meg. Med litt hjelp kom jeg meg tilbake opp igjen. 

Heldigvis hadde også dette partiet en ende, og vi kom oss ut på en grusvei som utviklet seg til å være usedvanlig steinete. Den tok oss oppover på en høyde med nydelig utsikt. Halvveis oppe møtte vi en delegasjon med sykler på vei i motsatt retning. Beskjeden var at dagens etappe var kansellert på grunn av feil i roadbooken. Det hørtes litt rart ut, men vi tok det til etterretning og vendte snuten hjemover. Tilbake i bivuakken skulle det vise seg at ikke alle var enige i at etappen hadde blitt avlyst, heller ikke Edvin. Etter mye diskusjon og italienske konspirasjonsteorier (ryktet hadde visst italiensk opphav) ble det avgjort at alle de som ikke hadde fulført, skulle få 150 prosent av tiden til den raskeste føreren.

Neste dag, femte etappe, skulle igjen være litt lenger, på over 36 mil med avslutning tilbake i hagen til Hotell Rogner i Tirana. Nok en gang tok roadbooken oss igjennom fantastiske naturområder. Først noen raske fjellveier der jeg, til min store skam, ble forbikjørt av en av fotografene. Så ned i lavlandet mot kysten, der veien gikk gjennom et stort plantasjeområde, og vi fulgte stier langs og over store irrigasjonskanaler. Farten økte, og endelig fikk jeg en smak av hva sykkelen min føles som i sitt rette element. Full pinne sidelengs i slak sving … som i en drøm! Jeg rullet innover mot Tirana med et usedvanlig trøtt, men bredt smil om munnen.

Hovedgrunnen til smilet var nok mest opplevelsen av å ha kommet så langt, og den herlige kjøreopplevelsen på den siste fartsetappen. Men det var også noe annet som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Frem til da hadde jeg bodd i telt. Mens de fleste trakk seg tilbake til et hotellrom på kvelden (riktignok delte sådanne), var jeg igjen i bivuakken med mekking, rusende motorer og lyskastere, og det var sjelden jeg var i seng før godt etter tolv.

Bivuakken våknet til live igjen i fem-seks tiden. Per Strømsæther hadde heldigvis lånt meg sitt Quecha-telt, som slås opp på to sekunder, så jeg slapp å bruke mye tid på det. I Tirana, derimot, ventet et enkeltrom på meg, og jeg lengtet etter å kunne hente inn litt søvn til siste etappe. Da jeg ankom Tirana, tok jeg tidlig kvelden. En vond hals hadde bygget seg opp over noen dager, og da jeg tok meg i å slappe av, kom feberen og følelsen av total utmattelse. Natten var preget av paniske drømmer. Jeg var ikke alene om å være skral den dagen. Per Thiesen hadde gått overende og brukket kragebeinet og flere ribbein.

Siste dagen kom, og epilogen sto for døren. Edvin sa det kun var 14 mil denne gangen, men at disse var veldig tekniske. Jeg fikk flashbacks fra fjerde etappe, og var forberedt på det verste. Men det gikk som en drøm, og jeg nøt hver eneste lille bit at det. Avslutningen gikk i samme elv som prologen, og Vlado og de andre som hadde startet før meg, sto og ventet ved målgang! Fantastisk avslutning på et fantastisk rally!

Senere den kvelden var det avslutningsseremoni, og det skulle vise seg at Team Norway hadde gjort det ganske skarpt! Jarle Bjørgeengen (36. plass totalt sett) tok hjem førsteplassen i M3-klassen, og Jarle Vardal kom på andre plass i M6-klassen (30. plass totalt sett). Selv kom jeg på 17. plass i min kategori (M1), og 38. plass totalt sett. 
 
Per Strømsæther hadde fint driv før 690-motoren kokte.
Farten var høy, og jeg var lykkelig uforberedt på den smale stien.
Begynnelsen på steinhelvetet på den fjerde etappen.
Vladimir Kusnier er mannen som via sitt firma Rally Adventures tilrettelegger og inspirerer slik at norske entusiaster deltar på denne typen løp. Kusnier har jobbet i MC-bransjen siden 2001, vært mekaniker i Team Ullevålseter siden Dakar 2011 men utleid til Speedbrain Rally Team gjennom siste Dakar 2014. I løp som Rally Albania sørger Vlado for transport, service under selve rallyet og at de norske deltakerne kommer til mål uten noen tekniske problemer. Så Rally Adventures byr på turarrangement, rally og MC-service. Ifjor ble det arrangert roadbook-treff i Valdres, men Afrika-turer har også vært arrangert flere ganger.
Veiene åpnet seg på den femte etappen. Et herlig landskap.
en norsk delegasjon på åtte hardhauser gjennomførte rallyet, og det var Jarle Vårdal som ble beste norske på en 30. plass. Deretter fulgte Jarle Bjørgeengen på 36. plass, John Olav Lindtjørn på 38. plass, Hans Petter Haugsrud på 60. plass, Per Michael Riise på 75. plass, Per Strømsæther på 77. plass, Haakon Berg Jensen på 82. plass, Per Thiesen på 84. plass. Italieneren Andrea Cosentine stakk avgårde med seieren foran Ondrej Klymciw fra Tsjekkia og Christian Pastori fra Italia.
Jarle Vårdal og Per Thiesen inspiserer syklene.

Hei!

Vi har forståelse for at du bruker adblocker, men håper at du kan deaktivere den for vårt nettsted. Annonser er en forutsetning for at vi skal kunne fortsette å drive Bike.no.