Blogg

FZ8, portrett, askenerver og sauna

2010-04-22 | Av: Eskil Bjørshol | 1 kommentar
Mens mange av landets motorsyklister allerede er godt i gang med årets kilometertelling sitter jeg her og knatrer på et støvete tastatur. Utenfor står det en skitten Peugeot med vinterdekk og venter på å få transportere herren hjem igjen.

Jeg har likevel en følelse av at dette kan forandres i løpet av neste uke.

På en annen side av "byen" sitter det en "askenervøs" redaktør og fomler med en iskald Heineken og et glass med peanøtter. Broks er på vei til Frankrike hvor Yamaha har transportert ned en deilig haug med FZ8-er. Der skal de viktigste motorpublikasjonene i verden få boltre seg i et par dager før de forhåpentligvis setter seg på flyet tilbake til sine respektive redaksjonslokaler.

Selv er jeg litt usikker på om jeg ønsker at den internasjonale flytrafikken skal fungere i helga, for på mandag skal samme Broks verdensdebutere på boksferske Yamaha Super Ténéré her i Norge. Hvis ikke han er i Norge må jo Bike velge noen andre til jobben og hvem står først i køen...

Nå er jeg rimelig sikker på at Broks allerede har dannet reserve-allianser med både franske statsbaner og diverse tungtransportsjåfører, men det er fristende å tenke tanken. Jeg skal innrømme såpass.

Hvis likevel det fryktelige skulle skje, at denne "askeladden fra Alta", returnerer til fastsatt tid, får jeg bruke tiden til å skrive ferdig portrettet av motorsykkel-Norges kanskje viktigste mann. Hvem det er og hva han representerer kan dere jo gjette på frem til vi presenterer det i Bike 6, men jeg tror jeg har ordene mine i behold når jeg påstår mange norske motorsyklister har hatt enorm glede av jobben han har lagt ned de siste tiårene.

Våre svenske Bike-brødre er på sin side på vei til Gøteborg og MC-Live, danske Klavs niskriver på 1000-testen vi gjennomførte i forrige uke, mens våre kjære finner sikkert er ute i et eller annet endurospor eller en sauna.

Hva driver du med om dagen?

Vil du mekke for Caroline?

2010-04-20 | Av: Caroline Olsen | 4 kommentarer
Hei folkens!


Nå er det en stund siden jeg kom hjem fra Cartagena, og dagene har gått fort. I kveld skal jeg hente sykkelen min hos Norvald, han har nemlig vært en reddende engel etter krasjen min i Cartagena! Han har reparert skadene så nå skal sykkelen min være så god som ny :-)

Men som noen av dere sikkert vet så kjører Norvald selv, og er dette året en av utfordrerne til tittelen Norgesmester i Superbike. Han har nok med seg selv og sine sykler. Derfor er jeg nå på jakt etter en som har lyst til å være litt med meg denne sesongen. Såååå, hvis du som leser dette kunne tenke deg å være med eller kjenner noen som kunne passet, ta kontakt! :-) Mitt eneste krav er at du kan skifte hjul, fylle bensin og at du tar paraplymann-jobben på strak arm! (Speedo er et must)

Men, nok tullball. Til helgen skal jeg egentlig kjøre på Anderstorp i Sverige, men tror ikke jeg får det til. Jeg har ikke prøvd sykkelen etter krasjen, og er det noe som ikke funker så står jeg der alene. Jeg har fått mye hjelp før, men jeg tror det meste har vært av medlidenhet. De så meg bruke 5 timer på å skifte olje og oljefilter. (Fordi jeg først skiftet oljen, startet sykkelen, og så fant ut at oljefilteret også måtte skiftes.
Smartass…) Dette er bare et av mange eksempler, jeg trenger hjelp!



Bortsett fra litt bekymringer har det skjedd mye spennende den siste tiden. Jensen og Scheele bil er en av mine samarbeidspartnere denne sesongen, og av dem har jeg fått låne en rød Renault Master som har god plass til begge mine sykler. Den kommer til å bli helt rå!

Her er også et par bilder fra Cartagena.

Snakkes #44

PSMailen min er: carro@halden.net - Ta kontakt.

Hjemme til Norge med riper i lakken

2010-04-09 | Av: Caroline Olsen | 1 kommentar
Hei og hopp!

Nå er jeg tilbake etter nesten to fantastiske uker i Spania. Deilig med litt sommer og sol igjen, og ikke minst kjøring! Det var alt for lenge siden sist. Med 4 dagers kjøring fra kl 1000-1800, og fantastisk vær hele uken har dette vært en bra tur med sundby.



Jeg brukte den første dagen på å kjøre inn sykkelen. Det tok litt tid å venne seg til den nye Yamahaen, men den var helt fantastisk å kjøre! På den andre og den tredje dagen begynte det å løsne. Jeg tok det rolig og farten kom av seg selv. Jokke har gjort en god jobb med demperne, og hestmann har gjort en strålende jobb med motoren. Med denne sykkelen har jeg alle muligheter, nå er det bare opp til meg.

For dere som er opptatt av rundetider så kjørte jeg på de samme tidene som i fjor, 1.41.5. Målet med turen var ikke å få bra tider, men å lære sykkelen å kjenne og å få tilbake den gode følelsen fra forrige sesong.



På torsdag, den siste dagen med kjøring, krasjet jeg på det første passet. Det var ikke like varmt som det hadde vært de andre dagene, og festet i asfalten var nok ikke den beste. Jeg kom over en høyfartstopp og fremhjulet forsvant. Sykkelen fikk seg en smell, og Helge og Tom fikk litt av en jobb. Men etter en nærmere titt fant vi ut at det beste var å avslutte kjøringen å ta motoren med til Hestmann for en sjekk når vi kom hjem, den var nemlig full av grus. Kjipt å avslutte en ellers veldig fin start på sesongen på denne måten. Uten krasjen skulle jeg klart å komme meg under 1.40.0 den siste dagen. Men, det kommer en ny mulighet neste år:-)



Snakkes! #44

Påskeblogg fra Cartagena

2010-03-31 | Av: Caroline Olsen
Hei, her kommer en liten rapport fra solfylte Cartagena.

Turen ned gikk strålende. Min bedre halvdel, Ole Bjørn, stod for det meste av kjøringen. Jeg fikk faktisk ikke lov til å kjøre uten at han ble overnervøs, så det tar jeg som en fornærmelse.

Vi kjørte av Kielferja til strålende sol i Tyskland, mens det regna gjennom hele Frankrike. Fredag kveld var vi på plass her i Cartagena.

Været her er topp. Det er 25 grader og strålende sol. I går begynte kjøringen, og den første dagen brukte jeg på å kjøre inn den nye Yamaha sykkelen min. Alt fungerer veldig bra, og den er som en drøm å kjøre.

I dag ble det litt mer gassing, men det går fortsatt i et behagelig tempo. En klok person lærte meg at å skynde seg langsomt er den beste fremgangsmåten, og etter en lang vinter uten kjøring er det et råd jeg følger.

Norvald (teamkollega) var uheldig i dag og var en liten tur ut i grusen. Det var årets første og snilleste krasj, og både fører og sykkel var klar igjen rett etterpå takket være supermekkene Tom og Helge. Ellers så går det fort med R1, og jeg kan rapportere at Norvald er i rute til sesongstart.

Det er to dager igjen med enormt mye kjøring. Når jeg kommer hjem venter kule bilder og en litt mer detaljert oppsumering av uken.

Snakkes! #44

Blogg: Improvisert veiing og portrettskriving

2010-01-14 | Av: Eskil Bjørshol | 7 kommentarer

Foto: Eskil Bjørshol (alle foto)

Vi drikker brennsterke espressoer og jobber oss grå- og tynnhåret. Vel enkelte er allerede godt utviklet på den fronten...


Foto: 12 sikkerhetsjakker og en websjefsstol.
Morten har gjennom sommeren og høsten jobbet på spreng med en produkttest av sikkerhetsjakker og har nå fylt opp kontoret med 12 forskjellige varianter. Med seg på laget har han hentet inn ekspertise i form av Joar Resaland Wiik, kjent fra det spektakulære enduroløpet Red Bull Romaniacs. Det prøves, slås, testes, fotograferes, flires og veies. Sistnevnte med hjelp av Broks´ sin spesialdesignede pappboks med utskjært hull for å kunne se tallene på vekten.


Joar stiller som fotomodell på dagens session.

Gi ham litt gråpapp og en kniv og det samiske blodet i ham bobler over av kreativitet...

Egenprodusert kasse med hull i bunnen.

Selv holder jeg et kvart øye på Rally Dakar, et trekvart øye på Broks med kniv og ett øye på de krokete notatene jeg gjorde da jeg portrettintervjuet racingprinsessen Caroline Olsen i går. Om et døgn skal det ha blitt forvandlet til et fiks ferdig intervju med sylskape bilder og fiffige formuleringer. Resultatet får du lese i Bike nr 3 som skal være i postkassen din 22. februar.

Før det sees vi derimot i Bike 2, ute den 2. februar.

Kong Vinter og en liten italiener

2009-12-03 | Av: Tormod Haglund | 6 kommentarer
Desember har falt snikende ned over oss, og vi heiser pliktskyldigst flagg og forventninger mot nye høyder i den heseblesende kampen om å bli den flinkeste i klassen i den nært forestående kjøpe- og etefesten. Også kalt jul.
Rødt er julens farge.
Hjertevarmt, spennende og lidenskapelig.
Andre ting har de samme egenskapene, ja til og med samme farge.
Som en Ducati.

Ducati er en Italiensk motorsykkelfabrikant som aldri har mistet det udefinerbare grepet rundt det å skape ekte, hjertevarm lidenskap, spenning og ildfullhet.
Alt i julens farge; rødt...
Den observante leser vil nå kanskje påpeke at jul og midtvinter har fint lite å gjøre med en italiensk motorsykkel.

Au cointraire!

I går skulle jeg frakte en Ducati fra Fredrikstad til Drøbak.
Hvordan frakter man lettest en motorsykkel?
Man kjører den.

Men akkurat som julen, er Ducatier lunefulle, og aldri så lite uforutsigbare. Du VET når du nærmer deg at ting ikke kommer til å skje som du planla, og ihvertfall ikke innen gitt tidsskjema.

Hun startet ikke. Hun var misfornøyd med å ha blitt neglisjert i så lang tid, at når hun nå skulle vekkes, var det mer enn motvillig. Jeg presenterte meg, og snakket høflig til henne. Strøk henne på rammen og klappet tanken. Hvisket litt om hvor gøy vi kunne få det. Men hun ville ikke. Som julen, trengte hun mer enn godord og kjærlig omtanke til detaljene for å starte, og når alt kom til alt var det bare EN ting som hjalp; mer strøm.
Med startkabler fra en frossen Mercedes, fikk hun varmen i seg, og ga opp protestene. Hun startet og fikk en klem. En sånn julaftenklem.

Når hun nå endelig var vekket fra dvalen, hørte man hele hennes sjel synge for full hals hver gang man vred litt på gassen. Hver lille usikkerhet, smånervøsitet og den rene, ubesudlede iveren etter å yte. Og brølet.
Dette dype, skranglete primalbrølet hun sprer over alt rundt seg. Som en drage. Magisk.

Fortsatt kjølig, fikk hun et kvarter til å få summet seg, mens jeg kledde meg. Igjen kjente jeg følelsen. Den samme følelsen i mellomgulvet som jeg fikk på julaften når jeg var guttunge. Spenningen. Usikkerheten. Blir det like bra som sist? Blir jeg lykkelig? Går det til helvete denne gangen?

Så entret jeg henne. Kledd for denne førjulsoddysséen på dels saltede veier, og fire friske minusgrader. Vi rullet rolig ut porten, og etter drøyt femten meter ble vi enige om å teste veggrepet. Jeg nappet godt i gassen, hun responderte kvikt med et brøl, før hun ga tydelig beskjed om at det er greit nok, men omtrent HER mister jeg festet. Flink var hun. Vel kledd, gode og varme og klare for tur. Føret var testet og funnet som forventet, og vi rullet avgårde i den gnistrende friske vinterluften, og en stjerneklar himmel der bakom gatelyktene.

Da slo juleforbannelsen inn. Man har alltid glemt noe, og i dette tilfellet var det klart visir. I Norge er det som regel mørkt, virkelig mørkt i fem-sekstiden om kvelden i desember, og jeg fant ingen beviselige unntak for dette der vi begynte vår ferd. Igjen var mer strøm løsningen.
Vi sparer jo ikke på noe som kan bygge oppunder velstandsfasaden i Norge. I hvertfall ikke på strøm i desember, så der er lys.
Det er lys overalt.

Den middelaldrende lille italienske dragekvinnen under meg gjorde det meget fort klart at hun ikke trivdes inne i byen, hun hostet hvis jeg ikke sluret litt, og ga fra seg jevnlige mishagsytringer om farten. Alt tydet på at hun ikke ville slutte å klage uansett hva jeg sa, så jeg lot henne sippe. JEG visste jo at vi snart skulle ut på landeveien.

Ved første pådrag ut av første rundkjøring, kjente jeg igjen det disse damene har, som ikke de andre har.
Denne ville, ubesudlede gleden som sprer seg gjennom hele sykkelen med én gang man lar den få lov. Det finnes ikke klinisk, det er ikke engang behagelig.
Det er så mye mer.
Det er en så direkte følelse, en følelse av at hun umiddelbart har tatt deg INN i seg, og ønsker over alt annet å gi deg full kontroll.

Så kom nye rundkjøringer.
Igjen denne julefølelsen; man svinger innom mye forskjellig, men man får ikke fullført en eneste runde...
Pliktløpet fortsatte gjennom og videre ut av byen, med mål om landeveien. Vi led i fullkommen fellesskap, den lille damen og jeg.

I det samme øyeblikk som landeveien åpnet seg, måtte jeg la henne slippe lidelsene, og åpnet fullt, og slapp henne løs. Hun vrælte av glede, og kostet på med alt hun hadde. Hele den lille skapningen under meg antok en ny form, og ble en mekanisk-organisk metamorfose av ren glede, vellystige vibrasjoner og en kampiver uten sidestykke. Hun dro villig vekk med et gnistrende engasjement når hun fikk lov, og var tryggheten selv i sveipende og rolige svinger, ettersom det tross alt kunne være glatt.
Før vi visste ordet av det var vi nådd neste tettbebyggelse, og rullet rolig avgårde i enda en av galskapens forporter. Reklame om kjøpefest overalt, og en sutrende dame under meg. Jeg kunne bare tenke på å komme meg vekk.

Så nådde vi motorveien. Normalt verdens kjedeligste plass med motorsykkel, men gitt omstendighetene, var det tryggere føre der enn noen andre plasser. Så vi fulgte strømmen.
Disse små italienske damene er svært glad i fart. Selv om de er kjempesmå. Og de ljuger gjerne til deg, for at du skal la dem få lov. De vil ha sin pakke, de også, og den pakken er fart.

Som julenissen er jeg svak for argumentene til små ivrige piker, og ga etter.
Stadig vekk måtte hun dog tøyles. Som den lille piken på julenissens fang, hun som igjen og igjen prøver å nappe i skjegget uansett hvor mange ganger hun får beskjed, akkurat slik la hun alltid på farten, så vi tok stadig igjen alle de andre veldig fort.

Men hun var så lykkelig. Og jeg var så lykkelig. Visst var det kaldt, og hun er jo liten for en så lang mann som meg, så enkelte av kne- og ankelskadene mine gjorde seg etterhvert gjeldende, i og med at det var såpass statisk kjøring. Så vi dro en julesvingom, og brukte av- og påkjøringene til motorveien for å få svingt oss litt mer. Stor lykke. Og som den høflig oppdratte damen hun er, ga hun alltid fin og tydelig beskjed når hun mistet grepet.

Som vi skred videre, bestemte jeg meg, i julens ånd, for å gi henne en presang også, så jeg sa hun kunne få gi på ordentlig én gang. Hun var ikke verre å be enn små barn på vei til gavetreet, og sang lykkelig av full hals der hun sparket avgårde for alt hva hun var verdt. Da vi nærmet oss det dobbelte av lovlig hastighet, måtte jeg stogge henne, og til tross for den lille lykken, virket hun litt sørgmodig. Litt som de samme barna som faktisk MÅ gå og legge seg til slutt.

Desember ER nå engang vinterstid, så vi måtte finne et sted å stoppe litt. Igjen den samme rastløse klagingen over å måtte kjøre sakte der vi bremset inn mot en bensinstasjon, så hun fikk stå helt i ro og stillhet under pausen.

Varm kaffe til tross alt noe kjølige fingre, og varme blikk til den lille italieneren. Og refleksjonene meldte seg der jeg sto og så den ene hastige bilen etter den andre stoppe ved pumpene. Flotte biler, med alskens komfort og kontaktsanerende hjelpemidler. Jeg hadde kjent så og si hver eneste ujevnhet på veien, og visste nøyaktig hva slags vær det var. De så alle så overraskede ut der de kom ut av bilene sine. Overrasket over den harde bakken, den kalde luften, det sterke stasjonslyset. Og de så stresset ut.

Jeg hadde ro til langt inn i ryggmargen. Jeg VAR i mitt Nirvana. Stedet jeg oppsøker for glede, trøst og trygghet.
På tur med motorsykkel.
En julerød motorsykkel.
Rett før hysteriet rammer brorparten av befolkningen, og farger, kos og følelser blir overskygget av en pervertert shoppingmaraton, før freden atter senker seg motvillig, fordi alle butikkene har stengt...

Jeg nøt min ro, og synet av den fyrrige damen foran meg, og tenkte på friheten hun ga. Den deilige følelsen av å ha fullstendig fri. Ikke kunne ta i mot tefoner, ikke bli forstyrret av andre. Ingenting annet enn meg, den ville, lille damens vibrasjoner og styrkebrøl, veilegemet, og til slutt denne felles gleden. Gleden over å bare føle. Kjenne på sine innerste følelser og lyster der man i fellesskap nyter tiden man har i lag.

Og da tenkte jeg at det er vel det julen burde være?
Julen burde være som en motorsykkeltur. Ubesudlet. Ren. Ivrig. Leken.
Jeg smilte fornøyd, tredde på meg hjelmen og prøvde å vekke den lunefulle kvinnen.
Tydelig litt fornærmet over å bli tiet på den måten, måtte det fire forsøk til før hun tilga meg og startet.

Igjen den samme iveren, og vi brumlet førnøyd ut i mørket, på vei mot siste strekk.
Med et visst vemod observerte jeg at vi snarlig ville ankomme vår destinasjon, og det føltes litt som 1.juledag. Det var fortsatt kos, men vi visste alle at det straks var over.

Hennes nye venn ventet oss i en oppvarmet garasje, og jeg kjente en enorm tilfredstillelse over å vite at hun ikke skulle fryse. Han smilte så fornøyd, og var så glad, at jeg kan sverge på jeg hørte henne purre litt ekstra. Som alle andre kvinner, elsker Ducatiene oppmerksomhet.

Hun ble hjuplet inn i en trygg og god bod, og vi så til at hun hadde det behagelig.
Rett før døren lukket seg, syntes jeg jeg kunne se et lite blunk til meg.

En fortreffelig liten dame, og et stormfullt bekjentskap.

Når låsen slo om fikk jeg den samme følelsen vi kjente når vi var små, og siste rest av julepynten var pakket bort. Følelsen av at det ugjenkallelig er over for denne gang.

Tomt.

Så fylte hodet mitt seg med tanken på at det nå straks er sånn annen jul, og at jeg sikkert får lånt en annen sykkel snart. Også kan jeg straks begynne å fikse Astrid.

Astrid. Min ferme sleggekaster. Mitt lille monster. Jo fortere jeg får henne på veien, jo fortere kan jeg vekke opp igjen julefølelsen fra guttedagene.
Og andre sykler er tilgjengelig når våren kommer. Kanskje til og med noen Ducatier...

Uansett blir det mange julaftener.

Fordi jeg kjører motorsykkel.

Fordi det å kjøre motorsykkel gjør meg minst like glad som guttungen på fem som suger inn julestemningen med hvert eneste fiber av kroppen, og omfavner den fullstendige lykken med åpent hjerte.

Reisefeber og skuddredd redaktør!

2009-10-01 | Av: Eskil Bjørshol | 4 kommentarer
Vi må nok dessverre innrømme at høsten er over oss i Bike også, men i motsetning til mange andre finner vi få grunner til å deppe over det.

Joda, motorsykkelsesongen slik de fleste av oss kjenner den er straks over. Tenk at jeg skriver det. Synes ikke det er så lenge siden vi gikk og sitret av spenning og gledet oss til den første turen.

Men nok vandring nedover memory lane. I da skirver vi for første gang på neste ett helt år oktober, hvilket vil bety skrapring av bilruter og tette neser over hele fjøla i tiden fremover. Men det finnes da lyspunkter, for pokker.

Morten har akkurat bestilt seg en Husqvarna TE250 og gleder seg som en unge til å kjøre. Derimot er han en smule nervøs for de mange spritfulle hobbyjegerne som sitter med fingern på avtrekkern i skauen for tiden. Vansligvis er han glad i litt risikabel kjøring, men akkurat der går grensa selv for redaktøren.

Selv fikler jeg med en slitter ny tekstildress som snart skal innvies. Men først skal det sys på Bike-merker og det er en jobb jeg må overlate til andre, selv med en sterk G fra syformingen på ungdomsskolen. Uansett, kursen settes snart mot Toscana og pørøvekjøring av Kawasaki GTR 1400. Det er med store forventninger både til motorsykkelen, klimaet, maten, byen Firenze og fotballaget Fiorentinas innsats mot Napoli jeg reiser ned om drøye tre uker.

I mellomtiden skal jeg unnagjøre den siste korrekturen til Bike 10 som jeg personlig mener blir et knakende godt blad. Jeg nevner i fleng:
- Stor test av Aprilia RSV4, Ducati 1098S, Yamaha R1 og Kawasaki ZX-10R.
- Duell mellom Ducati Hypermotard og KTM Super Duke 990R.
- Prøvekjøring av 2010-nyheter fra Husaberg, Husqvarna, Harley-Davidson og KTM.
- Et ellevilt endurancerace med scooter hvor skadene på både menn og maskiner haglet.
- Visning av B-King prosjektet vi har hatt gående på bike.no.

Ja, og i tillegg kommer mye annet krydder.

Det er dermed ikke bare gode grunner til å starte vinterdepresjonen riktig ennå. Vi lover deg mye fart og spenning også i tiden fremover.

Hva skal du bruke de neste ukene til?

Hardt for testlaget...

2009-09-09 | Av: Eskil Bjørshol
At Bikes testlag jobber hardt på dagtid visste du kanskje, men hva gjør de egentlig på kveldstid?

Jo, her har du en gang for alle beviset på at det kan være rimelig behagelig å være på test i Bike-regi.

For mens redaktør Broks sms-er til undertegnede og forteller om milevis av krevende motorsykkelkjøring, snublet jeg over dette fellende beviset på bike.se.



Joda, gutta har lagt ned noen mil i løpet av de siste dagene, men det er jaggu ingen grunn til å klage...

Var det verdt det?

2009-06-24 | Av: Ragnar Eriksen aka FZXRAGNAR | 4 kommentarer
Onsdag ettermiddag i juni og sola skinner.

Jeg tar med min datter på 14 år for en kosetur til Tyrigrava.
Parkeringsplassen er nesten full.
Vi beundrer nytt og gammelt, både sykler og mennesker.

Vi treffer en kjenning som er på tur med en kompis.
Nok en runde med anerkjennende nikk og godmodige kommentarer. Stemningen er avslappende og bare fin.

Vi tar turen inn til Oslo for å nyte den fine kvelden, VFR'n, CBF'n og gamle FZX'n.

Fra Oslo settes kursen sørover igjen, men vi tar selvfølgelig en omvei. På motorsykkel er sjelden den korteste veien den beste.

Det er mye 60 km/t på ruta vi har valgt. OK for meg med en gammel mini V-Max og datter på 14 år bakpå. Dessuten er jeg 53 år. Tok første førerkort i 1971 og har kjørt noen kilometer på motorsykkel etter dette. Vet også at jeg ikke kan kjøre R-sykkel på vei. Får 2 stygge utvekster i panna som står i direkte kontakt med høyrehånden. Ingen omvei om hjernen der nei.
Nok om meg.

60 km/t går over til 80 km/t. VFR'n passerer meg og får lov til å strekke litt på bena. Etter en stund åpner skogen seg og en oversiktlig slette over et jorde kommer til syne. Bare en enkel venstresving først. Jeg ser i speilet og hører CBF'n også får lov til å strekke litt på bena. Idet CBF'n legger seg inn foran meg og begynner på venstresvingen får han en kompresjon som igjen fører til et par stygge wobler.

Som i sakte film ser jeg føreren avbryte svingen og jeg tenker:»han velger jordet».

Det bærer ut på jordet så løvetann, kveke og havre spruter. Ute i havreåkeren får han sleng på sykkelen med en påfølgende highsider. Jord, sand og støv til alle kanter. Jeg ser gjennom støvet at sykkelen treffer en stolpe og søppelkasser. Forøvrig den eneste stolpen i nærheten.

50 meter ute på jordet finner jeg føreren. Tilsynelatene livløs med armer og ben i merkelige vinkler.

Politi og ambulanse er på plass iløpet av minutter. De var tilfeldigvis i nærheten. Med hodeskader, brystskader, flere brudd og store innvendige skader blir føreren fløyet til sykehus.

Uflaks? Ja. En eneste stolpe i nærheten.
Høy fart? Tja. Over 80 km/t var det.
Uerfaren? En mer erfaren motorsyklist hadde trolig taklet woblingen.
Motorsykkel? 2 uker siden den kom på gården.
Wobling? Ikke sett maken siden Suzuki 750 vannbuss kom på markedet tidlig på 70-tallet.

Jeg har sett det før.
Jeg har vert med på det selv.
Jeg vil helst slippe å se det igjen.

Og hjemme sitter det noen og venter...........

Bitterhetsbloggen

2009-05-31 | Av: Eskil Bjørshol | 5 kommentarer
Sola steker, folk er bortreist, veiene skriker etter besøk, tohjulingen står klar i garasjen, men det skal ikke kjøres.
What? Nei, det skal ikke kjøres.

Ikke ble det kjørt i går, ikke skal det kjøres i dag og skandaløst nok heller ikke i morgen.

Det har seg nemlig sånn at, tilfeldigvis eller ikke, så har samboern booket seg inn på tidenes jobbehelg. Mitt eneste barnevakthalmstrå, best kjent som svigermor, er bortreist og ungene mine på 3 og 1,5 er liksom ikke helt klare for en hel dag alene ennå.

Som om ikke det er nok dumpet det plutselig en favn med ved foran garasjen i går formiddag. Den var visstnok bestilt mens snøen enda lå utenfor, noe jeg selvsagt ikke kunne huske. Et favn ved er rimelig mye når den skal flyttes og stables, mens du passer på en unge med Thor Hushov-gener og en som må være i slekt med Lars Monsen. Det virker i alle fall som sistnevnte trives aller best alene på spennende ekspedisjoner i skog og mark.

Vel, veden er nå i hvert fall på innsiden av garasjeporten. Gleden er ikke så veldig mye større for det. Før helgen var jeg nemlig så hyggelig å lånte bort V-7ern til en importørregissert prøvekjøring, mot et byttelån. I retur kom monsterscooteren Gilera GP800. Vel, det er liksom ikke det samme. Det er jo et pendlerverktøy i superklassen, men noe sjarmør er det ikke.

Jeg får kanskje vente til uka. Da skal jeg kjøre duell mellom den nevnte Guzzien og en XR 1200. Det blir bra. Vi får se om 48 italienske hestekrefter kan sjarmere ihjel 81 amerikanske. Jeg er usikker, for amerikaneren er ikke ueffen den.

Dere som bruker helgen til det den skal brukes til får ha noen nydelige turer. Og dere som gjør noe helt annet, får ha det nydelig på deres måte.